En fot foran den andre

Den siste tiden vært tung, men jeg har gjort som man ofte må: Stable seg på beina og sette en fot foran den andre. Men det er klart det er skummelt, for hvem skal ta meg imot hvis jeg tråkker feil?

Men tiden som har vært har også inneholdt mye fint: Foredrag for Arendal legevakt, jobbing med det jeg håper blir bok og etterhvert håper jeg å samle YouTube, Instagram og bloggen på en bedre måte.

Men det er ikke til å skyve under teppet at det er vanskelige tider. Jeg prøver å gjøre det jeg vet er bra for meg, men det er overraskende vanskelig.

Min helt heter Ole

I dag begynte som alltid. Men det var ikke som det pleier, for jeg fikk beskjed om deg: Du hadde gått bort i dag tidlig, helt plutselig. Jeg håper du ikke hadde vondt, men aller mest tenker jeg på alt du fikk til. På alle du hjalp. Og jeg er ikke i tvil et sekund om at du hadde villet at vi skulle fortsette det du startet.

Du var den første som trodde på meg, og jeg tar med meg ordene du ofte gjentok om at vi skal gjøre en forskjell. Du brant for brukermedvirkning og erfaringskompetanse. Aldri før har det vært viktigere.

Men faen. Du er ikke her (jeg vet ikke om jeg klarer dette uten deg). Du var fin. Takk for engasjementet ditt, for at du så potensiale i meg. Du utgjorde virkelig en forskjell.

Selvskading 1.0

Å skade seg selv er et uttrykk for en ekstrem smerte. Den skal tas på alvor. Alltid uansett!

Jeg husker da det startet; hvor vondt og skummelt det var. For meg har selvskading hatt ulike funksjoner og former. Jeg lurer ofte på hvordan livet mitt hadde vært uten sebrastripene. Veien hit har vært lang, men den har også formet meg.

Alle som skader seg har sin bakgrunn og sine grunner til at de gjør som de gjør. Jeg vil tørre å påstå at de færreste som sliter med vedvarende selvskadingsproblematikk søker oppmerksomhet eller fordi det er «kult». Det er også viktig å huske på at de som skader seg for oppmerksomhet, nok gjør det av en grunn og også har sitt å slite med.

Selvskading er vanskelig å snakke om, men gevinsten ved å tørre å ta det opp er stor. Det er hjelp å få. Ta sjansen på å spørre en ekstra gang.

Bitter

Jeg pleier å gjøre et poeng ut av at jeg ikke er bitter. Sånt skjer, liksom, vi blir syke og det som gjelder er å gjøre det beste ut av det.

Jeg er lært opp til ikke å innta offerrollen, og at det verste jeg kan gjøre er å være et offer for min egen sykdom. Men det fratar meg jo fra min rett til å få være syk når jeg er syk. At jeg ikke skal få føle på smerten ved å klare mindre enn andre, at jeg må ta medisiner som gir diverse bivirkninger, at jeg til tider har det så vondt at jeg bare vil skrike.

Å lære seg å leve på litt andre premisser gjør deg ikke til et offer. Jeg tror de aller fleste hadde valgt hva som helst annet enn dette. Jeg har ikke valgt sykdommen min. Så hvorfor er det ikke lov å være bitter? Sint? For det er urettferdig, og som det sies: «Det er noe bak hvemses dør».

Hallelujah-skriving

Det går liksom litt lenger tid mellom innleggene enn jeg skulle ønske, men for å reklamere litt for meg selv så finnes jeg på instagram og youtube under samme navn: erlikmarie. I blant slenger jeg på en hashtag for å virke kul.

Det er vanskelig å skille blogg og bok. For det handler ikke om at jeg ikke skriver, men mer om at jeg skriver på andre prosjekter. Og det er gøy, herregud, men noen ganger savner jeg dette; å kunne uttrykke seg fritt slash friere, at noen leser og kanskje (veldig ydmykt) får noe ut av tekstene.

Jeg skriver, og hvis jeg skal få gi dere et tips, så ville det vært nettopp det: Å skrive. Det er utrolig terapeutisk for meg, og jeg tror kanskje grunnen til at jeg pusher alle rundt meg til å skrive handler om at jeg ønsker at de skal kunne kjenne på det samme. Det handler ikke om å være flink eller ikke, og om du ikke vet hva et komma betyr så har det null å si. Å skrive kan være hva som helst, for meg er det terapi. Tankene blir ord og ord blir nye tanker, mest sannsynlig skader det ikke.

Poenget mitt er at det ikke trenger å bli noe. Skriving er så mye, så stort og så omfattende, men det kan også gjøres veldig enkelt. Man trenger ikke alltid finne opp kruttet (heldigvis). Så nå gir jeg dere en hjemmelekse: SKRIV.

Hei, 2022

«Please don’t give up on me. Promise. Promise me you won’t.» – Grey’s Anatomy

Da jeg begynte dette innlegget og skrev overskriften, var jeg så sjukt usikker på om jeg skulle skrive: «Ha det, 2021» eller: «Hei, 2022». For hvis man tenker seg om, så er det faktisk en ganske vesentlig forskjell. Jeg orker egentlig ikke forholde meg noe særlig til 2021. Er det lov å si at det har vært et skikkelig dritt-år?

Innleggelser. Medisinering. Skjerming. Fastholding. Belter. Selvskading. Overdoser. Ambulanse. Politi. Håndjern. Traumer. Max. Bugs. Parallell verden. Bekymring. Dårlig samvittighet. Fortvilelse. Nedturer. Skam.

Uansett hvor mange forsøk jeg bruker på å beskrive dette kaoset, hadde det aldri blitt «riktig» nok. For ingen ord kan dekke en smerte så altoppslukende. Men, midt i kaoset/smerten/destruktiviteten/mørket, dukker det opp små og store ting som drar heldigvis drar snittet opp:

Kompis the cat♥. Skriveflyt. Verdens beste familie som alltid uansett heier, hjelper, tar hensyn, stiller opp og kjemper min sak. Bobbi. Boligen. Vennene mine. Behandlingsteamet som aldri gir meg opp, selv når jeg gjør det. Svømming. Kjøreturer. Seilturer. Bade. Å dra på hytta. Nye Uggs. Gode samtaler.

Okay, nå har jeg sikkert glemt noe viktig. Glemt å nevne noe eller noen. På forhånd: Sorry.

Det er nyttårsaften og alt for mange av de siste årene har denne dagen vært.. jævlig. Å skulle starte på noe nytt når man egentlig ikke er ferdig med det forrige, kan være ganske utfordrende. Aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne skrive at jeg starter 2022 med nytt mot. Men det er jo ikke noe poeng i å skrive her hvis jeg ikke skal være ærlig?

Jeg har ligget i belter tre dager på rad fordi tanken på å starte et nytt år er så forbanna jævlig. Jeg har prøvd å ta livet mitt. Skadet meg. Fått medisiner på tvang. Så nå sitter jeg her, på selveste nyttårsaften, innelåst mot min vilje på lukket psykiatrisk. Jeg har vondt i hele kroppen etter beltene. Det sitter noen og ser på meg hele tiden; jeg må for eksempel skifte og tisse med åpen dør. Det er absolutt ingen selvfølge at fastvakten er hyggelig mot meg heller, som om det er så vanskelig…?

Utenfor fyres det opp raketter. Jeg, for min del, har planer om å legge meg tidlig. Ikke noe poeng å dra ut tiden, denne føkkings dagen kan gjerne ta slutt – heller før enn siden.

Med hette over hodet

Med hette over hodet og kroket rygg stablet jeg føttene mine ufrivillig inn på linoleumsgulvet på psykiatrisk avdeling, skamfull over å skulle ta opp en plass blant de som var ordentlig syke.

Den første tiden på avdelingen var jeg skjør og preget av en gjennomgripende angst, for jeg visste hva jeg kunne vente meg. Det er ikke til å komme unna at jeg har ca. en milliard innleggelser bak meg, ei heller at de i perioder har vært preget av mye dramatikk. Ingen kunne si at det ikke var spor av realitet i angsten, men som en av dem sa til meg: «Men er du ikke egentlig mest redd for deg selv?». Jo, selvfølgelig, for destruktivitet er ikke bare noe som skjer. Det er handlingsmønstre og best av verst.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg klarte å ta sunne valg for meg selv. For destruktiviteten i meg påvirker ikke bare meg, men alle rundt meg. Å stå ansvarlig for andres lidelse er marerittet mitt, men jo mer jeg prøver å skåne, jo verre blir det. For å ikke vite er ikke nødvendigvis noe lettere å takle.

Men bare så det er sagt, så er ikke dette noe jeg velger aktivt. Hadde jeg hatt et reellt valg, hadde jeg ikke valgt å være syk, med alt det innebærer. Jeg hadde ikke sittet her, innelåst, skjermet fra omverdenen. Stemmene hadde ikke hatt makt over meg og dermed også de rundt meg. Om sommeren hadde jeg sluppet å tenke meg om før jeg tok på meg kortermet. Jeg klarer ikke å forstå hvordan noen kan tro at dette er et valg, i så fall ber jeg dem pent om å komme med en eneste fordel ved å være psykisk syk.

Processed with VSCO with t1 preset

erlikmarie 2.0

I går satt jeg i møte med ekspertgruppa jeg er så heldig å få være med i. Vi jobber for å bedre tilbudet til de mange som sliter med selvskadings- og selvmordsproblematikk, i regi av Sørlandet sykehus. Og det er selvfølgelig kjempespennende og utrolig givende. Men mens jeg satt der fikk jeg en eller annen greie over meg, som jeg egentlig tror har ligget latent en stund: Jeg vil, i tillegg til jobben som erfaringskonsulent, lære bort noen av mine dyrekjøpte erfaringer mer direkte. Klarer jeg det, å bidra til større forståelse, er jeg happy.

Dette dreier seg på ingen måte utelukkende om selvskading eller selvmordsproblematikk, men om livet som syk, om opp- og nedturer, om å leve på siden av samfunnet, om mangel på forståelse, om å føle seg alene, om et gnagende, underliggende selvhat. Og om veldig mye mer!

Jeg tror dette kommer litt ekstra nå for tiden fordi jeg, på tross av at jeg fortsatt sliter selv, har litt mer overskudd. Og jeg brenner så sjukt for dette, for å skape forståelse på tross av, for å HJELPE.

Det jeg skal frem til er: Jeg håper å børste litt støv av bloggen, men i tillegg kommer jeg til å bruke sosiale medier (i all hovedsak Instagram) mer, men også på en annen måte. Er vi ikke litt forbi den greia hvor alt skal være så perfekt og fint og bekymringsløst?

Min «profesjonelle» Instagram heter ERLIKMARIE og den skal være ekte og rå og forhåpentligvis bidra til større forståelse rundt og om psykisk sykdom. Oppturer, men også nedturene som følger med. Lik og del:)))) tulla.

Litt hver dag

Mange spør meg hvorfor jeg trenger en-til-en i boligen. Kanskje spør de fordi de ikke ser nødvendigheten; «du som er så oppegående». Og ja, som oftest er jeg ganske oppegående. Jeg jobber, skriver, har venner og verdens beste familie rundt meg.

Så dette er svaret mitt:
Da jeg kom til min nåværende bolig var jeg så redd, så utrygg og så skadet – delvis av hjelpeapparatet selv – at jeg sårt trengte omsorg, hjelp og solide rammer.

Jeg hadde nemlig blitt lært opp til å tro at jeg skulle klare selv. Noen ganger lurer jeg på om de drev med ansvarliggjøring for å «tvinge» meg til å fungere bedre. Vel, det som kom frem, var rene motsetningen: Jeg ble trass, innesluttet og sikker på at de gjorde dette fordi jeg var et jævlig menneske eller som et komplott mot meg. Knust over at ingen ville se meg, tåle meg, ble jeg flyttet litt hit og dit, og i dag er jeg her.

Dere som leser jevnlig vet at jeg forguder stedet jeg bor og behandlingen jeg får. Man kan sikkert mene at jeg står på stedet hvil, med tanke på at jeg etter tre år fortsatt har personale rundt meg. Men jeg gjør fremskritt. Litt hver dag. Det er stort for en sliten kropp.