I april flyttet jeg i ny bolig, mest fordi jeg ikke kunne få tett nok oppfølging i den forrige. Der var det ikke nattevakter, noe som er helt vesentlig for meg fordi ting ofte blir verre på kvelds- og nattetid. I perioder var ting så ille at mamma og pappa måtte bytte på å sove på sofaen min for å passe på. Det er ikke bare feil at de skal måtte ta det ansvaret, men det er også veldig nedverdigende å være så avhengig av foreldrene sine når man er 24 år gammel.

Den «nye» boligen er det folk på jobb hele døgnet. Jeg har i tillegg en-til-en-oppfølging, som innebærer at jeg har personale med meg til enhver tid. De sitter inne i leiligheten min, også når jeg sover. Litt som fastvakt, som de kaller det på sykehus, bare at jeg har full rett til å hive dem ut når jeg vil, haha.

Denne boligen har bil tilgjengelig, noe som gjør det lettere å komme seg opp og ut sammen. Jeg er så heldig å ha både lappen og bil selv, men personalet har ikke lov til å sitte på med meg, og derfor kjører vi som oftest boligbilen. Vi finner på masse hyggelige ting, det er med på å skape en mening i hverdagen.

Forhåpentligvis slipper jeg å sitte med en-til-en resten av livet, men det tar jeg helt med ro. Jeg er på et sted i livet der jeg trenger ekstra oppfølging, omsorg og trygghet, og det får jeg her. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for dette tilbudet, og som jeg pleier å si når folk spør: Jeg har fått et helt nytt liv.