Skjermet avsnitt, Blakstad sykehus
Det føles så feil å si det når jeg ikke vet om jeg mener det. Når jeg ikke vet om jeg bare håper det er sånn, eller om det faktisk er sånn. Hvordan vet man egentlig det? Skal man gjøre som de sier; bare hoppe ut i det? Eller skal man holde igjen til man virkelig, virkelig vet med seg selv, sånn innerst inne?
For det er skummelt, ikke sant. Som alt annet akkurat nå. At det skal være så forbanna vanskelig å bare håpe litt? Men håp for meg er lik fallhøyde. Skuffelse. Bitre tårer som ikke forstår hvordan jeg kunne være så dum. Selvhat, som alltid når ting feiler. Et enormt lass av følelser bare fordi jeg turte å håpe. Kanskje turte jeg ikke engang, kanskje bare glapp det ut av meg i en bisetning, eller dukket opp i en tanke på vei videre. For en gangs skyld, liksom.
Hva ville jeg sagt hvis jeg hadde måttet legge bort frykten, spille tøff? Jeg tror jeg hadde sagt dette: Kanskje. Kanskje en dag, så blir ting mindre vondt. Jeg vet ikke helt. «Håp» er å dra det litt langt foreløpig, for det er vanskelig å holde to ting i hodet samtidig: At livet kan vise seg fra en bedre side, selv når alt er så forjævlig og så skummelt.
Marie Næss 