Det føles så feil å skulle skrive noe her nå. For mens jeg sitter her og syns synd på meg selv, sliter folk med mye viktigere ting. Eller, hva som er viktig og ikke, vet jeg ikke. Det er mye jeg ikke vet.
Det er tunge dager. Jeg hadde det ganske bra ganske lenge, men den berømte knekken tok innpå og dynket ansiktet mitt ned i gjørma. Det er vanskelig å skulle reise seg igjen, selv om jeg vet at jeg må. For alternativet er verre.
Selv om det er vanskelig nå, kommer jeg ikke unna dette: For et apparat jeg har rundt meg. Herregud, så heldig jeg er. En bo-leder som følger opp dag og natt, som gjør alt for at jeg skal ha det så bra som mulig. To psykologer med tålmodighet uten like og to handlekraftige overleger. Familie og venner som stiller opp og som tåler meg. Kanskje spesielt mamma, som ler med meg og trøster meg når jeg gråter.
Det er ikke til å skyve under teppet at det er vanskelig og tungt. Jeg bor hos mamma mens korona raser rundt i gatene, Kompis er her og vi gjør det vi kan for å skape gode dager.
Marie Næss 