Jeg var innlagt på lukket avdeling, ute av stand til å fungere på egenhånd. Legene rev seg i håret, spesielt én – han ville så gjerne. Det så mørkt ut, og mens alle andre gjorde nettopp det – håpte – visste jeg ikke hvor jeg skulle snu meg. Alt var skummelt og alt var vanskelig, og midt oppi dette var jeg klar til å gi opp.
Det var overlegen som først tenkte tanken. For han hadde fått seg katt selv, og viste begeistret frem bilder og små videoklipp. Legen, en klok fyr, klarte å plante en liten spire av håp hos meg.
Mamma og pappa sa ja. Selv om jeg har null erfaring med katter – jeg er helt klart en hundeperson – skulle jeg få min egen lille pus. Da det først var bestemt gikk det fort; kullet var visstnok allerede født, og jeg fikk tilsendt et bilde. Det første tegnet på at han var født frisk og at han var min.
Kompis er over et år gammel nå. Skulle ønske jeg kunne skryte på meg at han er den kosekatten, men sannheten er at han gjør akkurat som han vil. Haha. Uansett er han helt gull å ha både i gode og dårlige perioder. Ren terapi.
Marie Næss 