Shit ass! Jeg fikk reise hjem i tide til den beryktede 25årsdagen min, som nå begynner å bli en stund siden. Hjem til mamma som stod klar til å farge håret mitt fint til den store/lille dagen, til de siste episodene av Kompani Lauritzen og til gode, gode boligen som sa de var glade for å se meg igjen. Mamma lot meg få en smakebit på lavkarbo-karamellene.
Håret ble fint. Bursdagen ble ikke så klein og ukomf som jeg hadde trodd. Jeg fikk kake til frokost, lunsj og kvelds. Nydelige gaver. Mange fine hilsener og en veldig kos samling med familien. Stas!
Jeg skulle ønske jeg kunne si at det går bra, men sannheten er vel aldri så enkel? Men jeg klarer meg, og det er mer enn jeg har kunnet si tidligere. Bivirkninger av medisinene gjør at jeg tappes for energi, men jeg klamrer meg til håpet om at verden skal bli mindre skummel og vond etterhvert. Den må jo bli det?!
Jeg får god oppfølging, selv i disse litt rare Korona-tidene, og det er jeg takknemlig for. Våren har kommet for fullt, og sommeren sniker seg innpå, det gleder jeg meg over. I sommer har jeg ett mål: Å leve, ikke bare eksistere.
Marie Næss 