Mange spør meg hvorfor jeg trenger en-til-en i boligen. Kanskje spør de fordi de ikke ser nødvendigheten; «du som er så oppegående». Og ja, som oftest er jeg ganske oppegående. Jeg jobber, skriver, har venner og verdens beste familie rundt meg.
Så dette er svaret mitt:
Da jeg kom til min nåværende bolig var jeg så redd, så utrygg og så skadet – delvis av hjelpeapparatet selv – at jeg sårt trengte omsorg, hjelp og solide rammer.
Jeg hadde nemlig blitt lært opp til å tro at jeg skulle klare selv. Noen ganger lurer jeg på om de drev med ansvarliggjøring for å «tvinge» meg til å fungere bedre. Vel, det som kom frem, var rene motsetningen: Jeg ble trass, innesluttet og sikker på at de gjorde dette fordi jeg var et jævlig menneske eller som et komplott mot meg. Knust over at ingen ville se meg, tåle meg, ble jeg flyttet litt hit og dit, og i dag er jeg her.
Dere som leser jevnlig vet at jeg forguder stedet jeg bor og behandlingen jeg får. Man kan sikkert mene at jeg står på stedet hvil, med tanke på at jeg etter tre år fortsatt har personale rundt meg. Men jeg gjør fremskritt. Litt hver dag. Det er stort for en sliten kropp.
Marie Næss 
Vi rundt deg ser hvor hardt du jobber og hvor langt du har kommet, babe!
LikerLiker