Hei, 2022

«Please don’t give up on me. Promise. Promise me you won’t.» – Grey’s Anatomy

Da jeg begynte dette innlegget og skrev overskriften, var jeg så sjukt usikker på om jeg skulle skrive: «Ha det, 2021» eller: «Hei, 2022». For hvis man tenker seg om, så er det faktisk en ganske vesentlig forskjell. Jeg orker egentlig ikke forholde meg noe særlig til 2021. Er det lov å si at det har vært et skikkelig dritt-år?

Innleggelser. Medisinering. Skjerming. Fastholding. Belter. Selvskading. Overdoser. Ambulanse. Politi. Håndjern. Traumer. Max. Bugs. Parallell verden. Bekymring. Dårlig samvittighet. Fortvilelse. Nedturer. Skam.

Uansett hvor mange forsøk jeg bruker på å beskrive dette kaoset, hadde det aldri blitt «riktig» nok. For ingen ord kan dekke en smerte så altoppslukende. Men, midt i kaoset/smerten/destruktiviteten/mørket, dukker det opp små og store ting som drar heldigvis drar snittet opp:

Kompis the cat♥. Skriveflyt. Verdens beste familie som alltid uansett heier, hjelper, tar hensyn, stiller opp og kjemper min sak. Bobbi. Boligen. Vennene mine. Behandlingsteamet som aldri gir meg opp, selv når jeg gjør det. Svømming. Kjøreturer. Seilturer. Bade. Å dra på hytta. Nye Uggs. Gode samtaler.

Okay, nå har jeg sikkert glemt noe viktig. Glemt å nevne noe eller noen. På forhånd: Sorry.

Det er nyttårsaften og alt for mange av de siste årene har denne dagen vært.. jævlig. Å skulle starte på noe nytt når man egentlig ikke er ferdig med det forrige, kan være ganske utfordrende. Aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne skrive at jeg starter 2022 med nytt mot. Men det er jo ikke noe poeng i å skrive her hvis jeg ikke skal være ærlig?

Jeg har ligget i belter tre dager på rad fordi tanken på å starte et nytt år er så forbanna jævlig. Jeg har prøvd å ta livet mitt. Skadet meg. Fått medisiner på tvang. Så nå sitter jeg her, på selveste nyttårsaften, innelåst mot min vilje på lukket psykiatrisk. Jeg har vondt i hele kroppen etter beltene. Det sitter noen og ser på meg hele tiden; jeg må for eksempel skifte og tisse med åpen dør. Det er absolutt ingen selvfølge at fastvakten er hyggelig mot meg heller, som om det er så vanskelig…?

Utenfor fyres det opp raketter. Jeg, for min del, har planer om å legge meg tidlig. Ikke noe poeng å dra ut tiden, denne føkkings dagen kan gjerne ta slutt – heller før enn siden.