Jeg løper bokstavelig talt fra meg selv, for verden er slitsom og bråkete og jeg vet liksom aldri helt hvor jeg skal gjøre av meg. Det føles som om jeg ikke gjør annet enn å fikse og ordne og organisere – fôre OCDen med det samme – det er så rotete i hodet mitt at jeg trenger at det er organisert rundt meg. Men de eneste pausene jeg får er jevnlige og nærmest velsignede terapitimer, hvor jeg ikke kan løpe. Når det ikke lenger er mulig å rømme fra følelsene mine, blir jeg nødt til å innse at jeg ikke kan holde på sånn særlig lenge. Sist endte jeg opp på skjermet enhet, Blakstad sykehus – et mareritt jeg flytter fjell for å unngå at skal gjenta seg. Etter den etterlengtede pausen; terapitimen, drar jeg hjem igjen, først litt lettere og med et lite glimt av ny iver, men skuldrene synker sammen idet alt jeg burde gjøre dukker opp i synsfeltet.
Når kvelden kommer og Max blir truende og skummel, blir jeg tvunget til å innse at det jeg trodde var effektivitet og handlekraft, egentlig bare var et luftslott. For jeg trodde oppriktig at jeg hadde vært effektiv, flink. En naiv illusjon der jeg sitter igjen med en uro som grenser til panikk. Det forbanna kaoset rundt meg er der fremdeles, til min store fortvilelse, akkurat som da jeg selvsikkert satte i gang før frokost.
Jeg holder på sånn hele dagen mye oftere enn jeg liker å innrømme, og hvertfall oftere enn graden av system og orden i leiligheten min skulle tilsi. At jeg føler meg effektiv og flink hjelper ikke når det tar meg en halvtime å skifte pose i søpla fordi jeg distraheres av cirka en milliard andre ting mens jeg holder på. Det kan ikke engang kategoriseres som rydding og vasking, det er pur, ekte surring.
Jeg har en spesialitet, da: Flytte rundt på rotet. Fra haug til haug, liksom. OCD-en min elsker det hvertfall, det er jo noe.
Marie Næss 
Har sagt det før, Marie, men det er absolutt på sin plass å gjenta: Du skriver godt om triste ting.
Hilsen din skallede onkel som syntes det var hyggelig å hilse på deg og se hvordan du bor.
LikerLiker
❤️❤️
LikerLiker