Når hjelperne svikter

(Med fare for å generalisere)

Hjelpeapparatet, populært kalt «systemet» består åpenbart av utallige mennesker. Psykiatrisk, for eksempel, består av en god blanding av overleger, leger, psykologer, sykepleiere, vernepleiere, sosionomer, miljøterapeuter og ufaglærte assistenter. Hver og en av dem har sin måte å jobbe på, tilnærmingen til én kan være helt forskjellig fra en annen sin. Felles for veldig mange av dem, derimot, er at de undervurderer makten de sitter på. For de har ikke bare nøkler som gjør at de kan komme og gå. Jeg er der 24/7 og får ikke gått hjem når kveldsvakten er over og jeg er sliten. Å ha det i bakhodet virker kanskje som en bagatell, men hvis noen er i tvil: Det har noe å si.

Jeg har opplevd mye rart fra personalet gjennom mine 9 år som svingdørspasient. For eksempel har jeg fått slengt i trynet at jeg lyver, at jeg «simulerer symptomer», at jeg skaper meg og spiller offer. Som om det er noe å hige etter? Jeg har vært så forbanna redd (se forrige innlegg) og fått høre at jeg velger å høre på stemmene, velger å agere på dem, basically velger jeg å være syk. Da jeg var overbevist om at familien min var i akutt fare, fikk jeg høre at jeg valgte å tro på det. Men hallo, våkne opp, hadde de (ja, det var flere som mente at jeg valgte å være redd) reagert annerledes? Jeg vet ikke med dem, men jeg gjør hva som helst for å verne om flokken min.

Jeg har blitt holdt fast så hardt at kroppen min var et eneste stort blåmerke. Jeg har blitt strippet naken mens jeg lå fastspent i belter og ikke kunne dekke meg til. Stripping har nærmest blitt en rutinesak. En gang dunket jeg hodet i 15 timer i strekk uten at noen grep inn. Det pågikk over tre skift. Politiet brukte føkkings pepperspray på meg i mitt eget hjem.

Jeg er ikke uskyldig i noe av dette, og jeg vil ikke gjemme meg bak at jeg var syk, selv om jeg selvfølgelig aldri ville stått i den posisjonen som friske Marie. Jeg har gjort mye dumt, jeg har utløst situasjoner som har gjort det nødvendig å gripe inn. Man kan godt si at det er et valg – jeg kaller det desperasjon. Og når man er så desperat, så redd, fortvila, frustrert, lei seg og sårbar, da trenger man en hånd å holde i, ikke strenge lekser om hvordan jeg velger å tro på vrangforestillingene mine. Det gjelder ikke bare psykiatriske pasienter, det gjelder alle, hvorfor er det da så vanskelig å strekke ut den hånden?

For det handler om respekt. Om omtanke og medmenneskelighet. Man kommer ikke unna at vi pasienter er underordnet personalet, om det så er en ufaglært, ung økonomistudent som jobber på si. Sånn er det, og sånn må det selvfølgelig være. Men er det for mye å forvente at de som skal hjelpe, faktisk hjelper? Det gjelder heldigvis ikke flertallet, men alt for mange ser på det som en chill ekstra inntekt og det er det. Og da lurer jeg på: Hvor butter det? Er det mangel på kunnskap? Gidder de ikke? Er de redde for å tråkke feil? Eller, i verste fall, ser de ned på meg? Er jeg ikke verdt tiden deres? Det er sikkert fort gjort å glemme, men realiteten er at det like gjerne kunne vært omvendt: Jeg kunne vært hjelper og de pasient. Hvordan hadde de villet bli behandlet?

Jeg ønsker meg et hjelpeapparat der omsorg står i sentrum, der jeg slipper å sitte sammenkrøket i over to døgn på et hardt, kaldt gulv og gjemme meg, så ekstremt åpenbart livredd, og få høre at jeg velger det. News flash: Jeg hadde ikke sittet der hvis jeg kunne velge. Et fåtall av kontaktpersonene mine mens jeg var så dårlig strakk ut en hånd, verken fysisk eller metaforisk. To stykker prøvde å snakke med meg, mens det klare flertallet åpnet døra på tilsyn og ignorerte det de så: En ødelagt sjel med øyne som skrek etter litt trygghet.

Er det egentlig for mye å forvente at de gjør jobben sin skikkelig? At de har omtanke, vanlig føkkings omtanke og en viss omsorgsevne? For uten at jeg skal påstå at jeg er guds beste barn, så tror jeg det hadde kostet meg mye å gå fra et menneske i åpenbar og full krise. Ingen fortjener å sitte alene i et hjørne og være livredd for alt og alle. Å jobbe på psykiatrisk, for eksempel, handler ikke bare om basketak og belter. Den største delen av jobben er, eller burde hvertfall være, å trygge, validere, prøve å roe ned, være et medmenneske.

I de vanskelige periodene er jeg overbevist om at jeg er giftig for alle rundt meg. At ingen snakker ordentlig til og med meg eller strekker ut den hånda, underbygger bare det jeg er mest redd for. For å si det enkelt: Når de ikke viser interesse overhodet, blir jeg bare mer redd. Å ikke gjøre noe kan være like ille som å slenge dritt, kanskje nesten verre.

6 kommentarer om “Når hjelperne svikter

  1. Kjære fineste Marie❤️ Skulle ønsk e bare kunne kom å gi deg en real og trygg klem! E kjenn me så igjen i dine beskrivelsa og det gjør vondt, så ufattelig vondt!! Du e altså så sterk, du har holdt ut. Koste ka det koste vil, respekt! Senda styrke klemma❤️

    Likt av 1 person

  2. Det er lett å forstå at det er smertefullt å ikke ble behandlet med omsorg og respekt. Men de som arbeider i psykiatrien har kanskje aldri lært at jobben deres i bunn og grunn handler om det? Eller kanskje de glemmer det i havet av rutiner og arbeidsbeskrivelser? Eller kanskje de rett og slett blir slitne av lange skift og lite støtte?
    Det er i alle tilfeller trist å lese at du blir møtt slik til tider. Sender stor klem

    Likt av 1 person

    1. Jeg tror du har veldig rett i det du skriver – de jobber på spreng til tider og står i mange tøffe og tidvis brutale situasjoner. Men det jeg mener å si, er at det ikke skal så mye til. Omsorg trenger ikke være konstant tilstedeværelse, men det må innebære en vilje, et håp og en holdning om at dette klarer vi sammen.
      Takk for gode ord fine Nina♥️

      Liker

  3. Heia Marie!
    Med stor fare for å være inhabil: Her setter du fingeren, presist og nådeløst, på en stor utfordring for noen av dem som jobber i psykiatrien, nemlig det å være et menneske. Et medmenneske, rett og slett. Noen ganger er det ikke så mye som skal til. En vennlig hånd. Noen ord om at nå ser jeg du er redd, hva kan jeg gjøre for deg, hva er best for deg nå? Bare være der, ikke gå. Si at dette går over, vi er her, det blir bedre. Det lille, betydningsfulle ekstra trenger ikke å koste så mye for den som er frisk.
    Så er det sikkert noen som er redde, som ikke vet hva de skal gjøre – det forstår jeg. Men da er det avdelingsledelsens plikt å dele av sin kunnskap og sin erfaring, å utstyre de ansatte med holdninger og væremåter som gagner pasientene – ikke gjør situasjonen verre. For det skjer dessverre noen ganger. Marie har fått, og får, mye god oppfølging av helsepersonell som bryr seg. Men noen ganger svikter det. Jeg er enig med Marie: hvorfor måtte hun sitte livredd i en krok i et nakent sykehusværelse, uten å sove og spise, i to til tre døgn før hun fikk adekvat hjelp? Ikke la det skje igjen.

    Likt av 1 person

    1. Det er så sant, det du skriver, at jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Litt inhabil er du, men du setter likevel fingeren på noe sykt viktig, og gjett hva: Du er helten min.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s