Intensiven

Jeg ligger med oksygenmaske på intensiven (somatisk) etter noe som bare kan beskrives med ett ord: Desperasjon. To politifolk sitter fastvakt hos meg og jeg får ikke bevege meg ut av rommet.

Jeg velger å ikke gå inn på flere detaljer om den hendelsen, både for å beskytte meg selv, men også fordi jeg ikke vet hvem som leser denne bloggen, og føler på en plikt om å verne om leserne mine. Kanskje møter jeg meg selv i døra når jeg snakker om åpenhet og kanskje er jeg overbeskyttende, men for meg føles det ikke riktig å gå videre inn på det.

Jeg unner ingen dette. Jeg skulle så gjerne ønske jeg så en annen utvei der og da, men det endte som det endte med politi, ambulanse og blålys. Det skjedde ikke noe spesielt den dagen som gjorde at det ble sånn, det var rett og slett overload, både der og da, men også generelt i en hverdag som jeg febrilsk prøver å få til å funke, men som egentlig bare har økt antallet innleggelser. Jeg trøster meg med at de er kortere og mindre dramatiske.

Jeg skammer meg. Jeg ville ikke sette i gang et helt apparat for først å finne meg, gjemt inni en føkkings busk og innstilt på å fryse ihjel hvis det var sånn det måtte bli. Jeg skammer meg over at jeg ikke tok imot hjelpen jeg ble tilbudt, og jeg skammer meg over måten jeg oppførte meg på mot de som gikk langt for å prøve å hjelpe. Jeg ønsker ikke å være vanskelig.

Jeg har vært her før, dessverre. Jeg kan gangen i dette og det er derfor rømningsfaren er såpass høy at politiet sitter hos meg: For jeg vet at veien til psykiatrisk er kort, og etter forrige innleggelse er det enda mindre fristende enn «vanlig».

For å forklare: Sist innleggelse var jeg så redd som jeg aldri før har vært, så fortvila og så inn til beinet opprevet. Jeg kjenner dessverre avdelingen godt, jeg kjenner personalet. Men at de (ja, flere av de jeg trodde var på mitt lag) mener jeg velger å høre på stemmene, velger å agere på det de så fint kaller vrangforestillinger og velger å sitte sammenkrøket i hjørnet av rommet i nesten tre døgn, livredd og fanget av Max og hans Parallelle verden, det kaller jeg svik. For selv om det kanskje ikke høres så ille ut på papir, betyr veldig lite veldig mye når hvert sekund er gjennomsyret av lammende redsel.

Forhåpentligvis slipper jeg ut av somatisk i morgen. Forhåpentligvis slipper jeg akuttpsykiatrisk. Forhåpentligvis kommer jeg meg på beina igjen. Men jeg kommer til å trenge et fotballag av hjelpere.

Jeg har mye å leve for, mye som ikke kan beskrives med ord. Jeg har mye fint i livet mitt. Jeg har helten min, mamma, verdens mest lojale pappa og min min evige soulmate som aldri, aldri slipper taket. Jeg har flinke behandlere som jeg innerst inne vet at vil meg vel. Jeg har tantebarn som alltid får meg til å le, og jeg har verdens mest pysete vakthund. Det er er mysterium for meg hvordan det går an å ha så mye fint i livet sitt, men likevel ikke klare å stake ut en kurs for seg selv. Visst har jeg tatt mange dårlige valg opp igjennom, men jeg har faen meg prøvd hardt og mye også. Hvorfor funker det ikke? Hvorfor får jeg det ikke til?

3 kommentarer om “Intensiven

  1. Kjære Marie
    Det er ufattelig vondt å lese om all din smerte og redsel og mer enn krevende opplevelser- ubegripelig at du reiser deg gang etter gang – du er laget av noe spesielt !

    Vi sees sjelden – men du er både i tanker og hjerte min venn💚💚

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s