Jeg har valgt å eksponere meg i sosiale medier og å dele det vondeste av det vonde, en smerte mange ikke ser ellers. Jeg skulle gjerne sagt at det var en tanke bak alt jeg delte eller at jeg bestemte noen kjøreregler for hva jeg skulle dele og ikke, men veien ble liksom bare til mens jeg gikk. Åpenhet og toleranse har alltid vært sentralt for meg, men hva er greit å dele og ikke? For man vet aldri hvem som leser, hvordan de leser det eller hvilken innvirkning det kan ha for visse. Jeg vil jo bare dele, jeg vil spre kunnskap og forståelse. Gjør jeg feil langs veien? You bet! Men jeg tror, og håper, at jeg treffer noen ganger også.
Jeg har sikkert delt for mye opp igjennom, men jeg prøver å ha i bakhodet at ikke alt trenger å stå på en blogg. At livet er så komplekst at man på ingen måte kan fange helheten på en skjerm. Men jeg velger å tro at de som leser eller kommer over denne bloggen på en eller annen måte, møter på en som tror på åpenhet – til en viss grad.
For hvordan deler man en slags helhet av et liv bak gitre, stengt inne fordi man ikke er «frisk nok» til å få delta som en del av samfunnet? Hvordan når man ut til både de som står midt i det selv, som står rundt, men også de som leser for å forstå, for å få informasjon og innsikt?
Jeg vet ikke, jeg bare føler et ansvar for å si at det som står på blogg, instagram, og facebook bare fanger en liten brøkdel av livet jeg lever, smerten jeg står i, små og store gleder som plutselig dukker opp på veien: Helheten.
Marie Næss 
Du skriver veldig godt, og det er viktig. Det er ikke lett å forstå alt som kan komme frem i et menneskesinn. Åpenhet er viktig, noe mange er redd. Ja tenk så mye rart vi kan tenke,og tenk på drømmer. De forteller oss kanskje mer enn vi fatter.
LikerLiker
Reflektert som alltid, Marie!
LikerLiker