Kaos med stor K

Det føles som om ord ikke strekker til, de sier liksom ikke det jeg vil si, de er ikke verken sterke eller svake nok. Men hvis jeg skal prøve å sette ord på det, da, så er det ett ord som dukker opp: KAOS.

Schizoaffektiv er jo egentlig bare schizofreni blandet med bipolar lidelse. Schizofreni er, i liket med det bipolare forsåvidt, er ofte veldig vanskelig for de rundt å forstå, det er så mange feiloppfatninger at man kan gå seg helt vill i symptomer, tegn – og det er mye tabu rundt det.

Det bipolare tror jeg er enklere å forstå for «folk flest», men jeg tror at også der er det mye å gå på. Mange ser for eksempel for seg en manisk person som en rabiat Gjøkeredet-variant, men som alltid: Variasjoner.

Det er helt forferdelig jævlig å være deprimert, og å oppleve en dyp depresjon er noe jeg ikke unner noen. For den faste, lille flokken av følgere er det ikke noen overraskelse at jeg sliter mye og tungt i depressive faser, og det er fælt å si det, men det har nærmest blitt normaltilstand fordi de er så lange og seige. Men det er liksom det depressive jeg «kan», det er kjent og jeg føler meg ofte litt som en «mørk sjel», at jeg hører hjemme i det jævlige, fordi jeg er jævlig.

Maniene, derimot, (eller hypomani, som er en mildere form for mani) kommer ofte snikende på våren, raser fra seg i et tempo ingen, aller minst jeg, klarer å følge. Men så er det som om den vil at jeg skal huske at den er der, lusker rundt svingen, liksom. Denne gangen tok det meg helt på senga.

Det tok noen dager før det slo meg at den intense, hektiske uroen faktisk kunne beskrives som en begynnende mani. Så kom euforien, den fantastiske følelsen jeg bare opplever enten som manisk eller rusa, plutselig var verden full av muligheter og jeg ville bare ta inn alt, helst i går, hvorfor vente, liksom?! Uroen fortsatte, men ble overskygget av at jeg kunne klare alt. Litt etter litt fikk det meg rundt lillefingeren, sikkert før jeg skjønte det selv.

Uro. Kaos. Utålmodighet. Impulsivitet. Irritasjon. Hektisk. Fort fortere fortest. Null filter, Eufori. Tanker om at jeg kan klare hva som helst… Altså, for et jævla rot. Jeg er sikker på at jeg kunne pratet non stop i timesvis. Uroen må jo få utløp et sted, tror jeg? For nå manifesterer den seg som søvnløshet, et helt vilt tempo og et tankekjør uten like.

Alt dette gjør situasjonen – og meg – kaotisk, og jeg hadde løyet om jeg hadde sagt at jeg ikke er litt redd for nedturen som alltid kommer. Jeg segner om og kaoset endrer seg fra å innebære en ganske morsom og behagelig eufori til et solid slag i trynet.

Forfatter: erlikmarie

Bærum/Oslo, 26 år. Brenner for og skriver om psykiatri og psykologi fra et brukerperspektiv. Kontaktes på mobil: 98029123 Mail: erlikmarie@gmail.com Facebook: www.facebook.com/erlikmarie/

2 kommentarer om “Kaos med stor K”

  1. Hei Marie. Jeg synes du er flink til å sette ord på opplevelsene og følelsene dine. Så bra at det gjør vondt langt inn i margen å høre om hvordan du har det.
    Jeg håper du kommer ut av kaoset og kan få en god tid framover.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s