Crazy Christmas

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, egentlig. Desember har bare vært veldig rar. I forrige innlegg var jeg begynnende manisk og fortsatt i stand til å fungere, om så litt halvveis. Men det utviklet seg til å bli en full blown psykotisk mani.

Jeg mistet fotfestet så det holdt. Hadde jeg sett meg selv utenfra tror jeg nesten jeg hadde dødd av skam. Det er vanskelig å beskrive i etterkant, for i en psykose er alt så virkelig der og da, men så blir man bedre og klarer ikke helt å forstå hvordan det kunne gå så galt.

Tankekjøret gjorde det umulig å tenke klart, for det var så sjukt mange digresjoner hele tiden. Det stoppet liksom bare aldri. Uroen gjorde blodårene mine til maur, jeg fikset ikke å sitte stille. Jeg snakket på inn- og utpust, og herregud så mye rart det kom ut av munnen min. Skrek til alle som gikk forbi, enten gjennom vinduet eller fra Fugleburet. Jeg hang meg opp i diverse ting, for eksempel at overlegen hadde gonoré og spiste Oxy på kontoret sitt, at de lobotomerte meg mens jeg en sjelden gang fikk sove, at jeg fikk mikrosignaler av ulike gjenstander eller mennesker, og så mange andre rare ting at jeg ikke husker det engang. Kanskje like greit.

Men det gikk alt for langt. Lite søvn og næring, null medisiner, tvangsvedtak herfra til Jupiter, frustrasjon og hjelpeløshet… Jeg venter på å få opp saken min i Kontrollkommisjonen, en sak som omhandler en nattevakt som ved tre anledninger (to til, hvis man regner fra noen år tilbake) ødela meg helt. Redd = sint, og om jeg var sint!? Det er helt tydelig at man som psykiatrisk pasient ikke har noe de skulle sagt, og det er helt forkastelig.

Jeg kan ikke gå nærmere inn på det som skjedde de tre nettene, men det var alvorlig og jeg tar saken til Høyesterett om jeg må. Om ikke annet har jeg fått en ny kampsak: Pasienters rettigheter.

Jeg er ikke guds beste barn, på ingen måte, og jeg oppførte meg tidvis som en skikkelig drittunge (uten at jeg egentlig ville det). Jeg vil ikke gjemme meg bak at jeg var syk, men jeg vet at jeg ikke er sånn som jeg var under denne innleggelsen. Jeg prøver å ta ansvar, samarbeide – men da trenger jeg at de sier: «Kom igjen, dette klarer vi sammen». Tillit og samarbeid går ikke bare en vei, og selv om jeg tror vi kan være enige om at jeg var – og er – veldig syk, da trenger jeg ikke konfrontasjon og strenge stemmer, jeg trenger mest av alt HJELP OG OMSORG.

Nå har jeg endelig landet, etter en hestedose med medisiner og ikke minst masse søvn.

Godt nyttår a!

Forfatter: erlikmarie

Bærum/Oslo, 26 år. Brenner for og skriver om psykiatri og psykologi fra et brukerperspektiv. Kontaktes på mobil: 98029123 Mail: erlikmarie@gmail.com Facebook: www.facebook.com/erlikmarie/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s