Kampvilje

Jeg har vel kanskje utsatt det litt, å skrive innlegg. Kanskje fordi jeg er på ukjent territorium. Er man utrygg lenge nok, er det plutselig tryggest å være utrygg. Da har man liksom ikke noe å tape.

For selv så jævlig vondt og frustrerende og skummelt det er å være syk, blir det liksom til en statisk tilværelse hvor man glemmer litt, eller orker ikke, å kjempe. Man er så sliten av det, av alt, at det er enklest å gi seg hen til mørket. Det gjør deg ikke svak, bare sliten, og maktesløs.

Jeg er sliten. Men for første gang på veldig, veldig lenge kjenner jeg på en vilje til å ta opp kampen. En stahet som nok har vært der store deler av veien, men som har blitt brukt feil. Jeg er lei av å ikke mestre, lei av nederlag og skuffelser.

Selv så mye jeg hater det, må veien bli til mens jeg går. For det er ikke noen fasit på dette, det er ikke et mattestykke som skal gå opp. Det er livet mitt, og ikke faen om det skal kastes bort, hvertfall ikke hvis jeg kan hindre det.

Men jeg skal være ærlig, det kom litt bardust på meg, denne plutselige kampviljen, staheten som sier «ikke faen». Jeg trodde det var slutt på kreftene, jeg ga litt opp, men jeg vil bli bedre, nå mer enn før, av en eller annen grunn.

Jeg vet det ikke blir lett. Jeg vet at ikke alt ordner seg på sekundet bare fordi jeg vil. Jeg vet også at vilje ikke alltid er nok. Men dette er en kamp jeg ikke er villig til å gi meg på.