Intensiven

Jeg ligger med oksygenmaske på intensiven (somatisk) etter noe som bare kan beskrives med ett ord: Desperasjon. To politifolk sitter fastvakt hos meg og jeg får ikke bevege meg ut av rommet.

Jeg velger å ikke gå inn på flere detaljer om den hendelsen, både for å beskytte meg selv, men også fordi jeg ikke vet hvem som leser denne bloggen, og føler på en plikt om å verne om leserne mine. Kanskje møter jeg meg selv i døra når jeg snakker om åpenhet og kanskje er jeg overbeskyttende, men for meg føles det ikke riktig å gå videre inn på det.

Jeg unner ingen dette. Jeg skulle så gjerne ønske jeg så en annen utvei der og da, men det endte som det endte med politi, ambulanse og blålys. Det skjedde ikke noe spesielt den dagen som gjorde at det ble sånn, det var rett og slett overload, både der og da, men også generelt i en hverdag som jeg febrilsk prøver å få til å funke, men som egentlig bare har økt antallet innleggelser. Jeg trøster meg med at de er kortere og mindre dramatiske.

Jeg skammer meg. Jeg ville ikke sette i gang et helt apparat for først å finne meg, gjemt inni en føkkings busk og innstilt på å fryse ihjel hvis det var sånn det måtte bli. Jeg skammer meg over at jeg ikke tok imot hjelpen jeg ble tilbudt, og jeg skammer meg over måten jeg oppførte meg på mot de som gikk langt for å prøve å hjelpe. Jeg ønsker ikke å være vanskelig.

Jeg har vært her før, dessverre. Jeg kan gangen i dette og det er derfor rømningsfaren er såpass høy at politiet sitter hos meg: For jeg vet at veien til psykiatrisk er kort, og etter forrige innleggelse er det enda mindre fristende enn «vanlig».

For å forklare: Sist innleggelse var jeg så redd som jeg aldri før har vært, så fortvila og så inn til beinet opprevet. Jeg kjenner dessverre avdelingen godt, jeg kjenner personalet. Men at de (ja, flere av de jeg trodde var på mitt lag) mener jeg velger å høre på stemmene, velger å agere på det de så fint kaller vrangforestillinger og velger å sitte sammenkrøket i hjørnet av rommet i nesten tre døgn, livredd og fanget av Max og hans Parallelle verden, det kaller jeg svik. For selv om det kanskje ikke høres så ille ut på papir, betyr veldig lite veldig mye når hvert sekund er gjennomsyret av lammende redsel.

Forhåpentligvis slipper jeg ut av somatisk i morgen. Forhåpentligvis slipper jeg akuttpsykiatrisk. Forhåpentligvis kommer jeg meg på beina igjen. Men jeg kommer til å trenge et fotballag av hjelpere.

Jeg har mye å leve for, mye som ikke kan beskrives med ord. Jeg har mye fint i livet mitt. Jeg har helten min, mamma, verdens mest lojale pappa og min min evige soulmate som aldri, aldri slipper taket. Jeg har flinke behandlere som jeg innerst inne vet at vil meg vel. Jeg har tantebarn som alltid får meg til å le, og jeg har verdens mest pysete vakthund. Det er er mysterium for meg hvordan det går an å ha så mye fint i livet sitt, men likevel ikke klare å stake ut en kurs for seg selv. Visst har jeg tatt mange dårlige valg opp igjennom, men jeg har faen meg prøvd hardt og mye også. Hvorfor funker det ikke? Hvorfor får jeg det ikke til?

Når hjelperne svikter

(Med fare for å generalisere)

Hjelpeapparatet, populært kalt «systemet» består åpenbart av utallige mennesker. Psykiatrisk, for eksempel, består av en god blanding av overleger, leger, psykologer, sykepleiere, vernepleiere, sosionomer, miljøterapeuter og ufaglærte assistenter. Hver og en av dem har sin måte å jobbe på, tilnærmingen til én kan være helt forskjellig fra en annen sin. Felles for veldig mange av dem, derimot, er at de undervurderer makten de sitter på. For de har ikke bare nøkler som gjør at de kan komme og gå. Jeg er der 24/7 og får ikke gått hjem når kveldsvakten er over og jeg er sliten. Å ha det i bakhodet virker kanskje som en bagatell, men hvis noen er i tvil: Det har noe å si.

Jeg har opplevd mye rart fra personalet gjennom mine 9 år som svingdørspasient. For eksempel har jeg fått slengt i trynet at jeg lyver, at jeg «simulerer symptomer», at jeg skaper meg og spiller offer. Som om det er noe å hige etter? Jeg har vært så forbanna redd (se forrige innlegg) og fått høre at jeg velger å høre på stemmene, velger å agere på dem, basically velger jeg å være syk. Da jeg var overbevist om at familien min var i akutt fare, fikk jeg høre at jeg valgte å tro på det. Men hallo, våkne opp, hadde de (ja, det var flere som mente at jeg valgte å være redd) reagert annerledes? Jeg vet ikke med dem, men jeg gjør hva som helst for å verne om flokken min.

Jeg har blitt holdt fast så hardt at kroppen min var et eneste stort blåmerke. Jeg har blitt strippet naken mens jeg lå fastspent i belter og ikke kunne dekke meg til. Stripping har nærmest blitt en rutinesak. En gang dunket jeg hodet i 15 timer i strekk uten at noen grep inn. Det pågikk over tre skift. Politiet brukte føkkings pepperspray på meg i mitt eget hjem.

Jeg er ikke uskyldig i noe av dette, og jeg vil ikke gjemme meg bak at jeg var syk, selv om jeg selvfølgelig aldri ville stått i den posisjonen som friske Marie. Jeg har gjort mye dumt, jeg har utløst situasjoner som har gjort det nødvendig å gripe inn. Man kan godt si at det er et valg – jeg kaller det desperasjon. Og når man er så desperat, så redd, fortvila, frustrert, lei seg og sårbar, da trenger man en hånd å holde i, ikke strenge lekser om hvordan jeg velger å tro på vrangforestillingene mine. Det gjelder ikke bare psykiatriske pasienter, det gjelder alle, hvorfor er det da så vanskelig å strekke ut den hånden?

For det handler om respekt. Om omtanke og medmenneskelighet. Man kommer ikke unna at vi pasienter er underordnet personalet, om det så er en ufaglært, ung økonomistudent som jobber på si. Sånn er det, og sånn må det selvfølgelig være. Men er det for mye å forvente at de som skal hjelpe, faktisk hjelper? Det gjelder heldigvis ikke flertallet, men alt for mange ser på det som en chill ekstra inntekt og det er det. Og da lurer jeg på: Hvor butter det? Er det mangel på kunnskap? Gidder de ikke? Er de redde for å tråkke feil? Eller, i verste fall, ser de ned på meg? Er jeg ikke verdt tiden deres? Det er sikkert fort gjort å glemme, men realiteten er at det like gjerne kunne vært omvendt: Jeg kunne vært hjelper og de pasient. Hvordan hadde de villet bli behandlet?

Jeg ønsker meg et hjelpeapparat der omsorg står i sentrum, der jeg slipper å sitte sammenkrøket i over to døgn på et hardt, kaldt gulv og gjemme meg, så ekstremt åpenbart livredd, og få høre at jeg velger det. News flash: Jeg hadde ikke sittet der hvis jeg kunne velge. Et fåtall av kontaktpersonene mine mens jeg var så dårlig strakk ut en hånd, verken fysisk eller metaforisk. To stykker prøvde å snakke med meg, mens det klare flertallet åpnet døra på tilsyn og ignorerte det de så: En ødelagt sjel med øyne som skrek etter litt trygghet.

Er det egentlig for mye å forvente at de gjør jobben sin skikkelig? At de har omtanke, vanlig føkkings omtanke og en viss omsorgsevne? For uten at jeg skal påstå at jeg er guds beste barn, så tror jeg det hadde kostet meg mye å gå fra et menneske i åpenbar og full krise. Ingen fortjener å sitte alene i et hjørne og være livredd for alt og alle. Å jobbe på psykiatrisk, for eksempel, handler ikke bare om basketak og belter. Den største delen av jobben er, eller burde hvertfall være, å trygge, validere, prøve å roe ned, være et medmenneske.

I de vanskelige periodene er jeg overbevist om at jeg er giftig for alle rundt meg. At ingen snakker ordentlig til og med meg eller strekker ut den hånda, underbygger bare det jeg er mest redd for. For å si det enkelt: Når de ikke viser interesse overhodet, blir jeg bare mer redd. Å ikke gjøre noe kan være like ille som å slenge dritt, kanskje nesten verre.

Innerst i hjørnet

Dette er meg tirsdag 2.november 2022. Bildet er tatt rett etter et massivt sammenbrudd inne på rommet mitt på lukket psykiatrisk avdeling, og innebar en stol, en ledning og et gardinoppheng. Jeg var så utkjørt at jeg bare såvidt klarte å klatre opp på stolen, for jeg hadde verken sovet eller spist på drøye to døgn. Å gå så lenge uten verken søvn eller hvile skal ikke være mulig med mengden medisiner og stoff som sirkulerte rundt i kroppen.

Den første tiden tilbragte jeg hele tiden sammenkrøpet på gulvet, innerst i hjørnet av rommet mitt. Jeg hadde lue og hals, så det ikke skulle være mulig å se ansiktet mitt. Jeg satt der alene, selvfølgelig, med tilsyn hvert 30. minutt, som egentlig bare innebar at personalet stakk hodet inn og gikk igjen. Det var vel bare et tidsspørsmål før det hadde klikka for meg uansett.

Å gå flere uker der alt handler om å holde hodet såvidt over vannet og samtidig opprettholde en viss fasade, tar sjukt mye energi. Energi jeg ikke hadde, og fortsatt ikke har.

Jeg følte meg så alene der jeg satt, på det kalde gulvet, med skygger rundt meg og insekter krypende på og i meg. Og så var jeg så ufattelig sliten. Sliten av å være så redd, sliten av alt som skjedde rundt meg, sliten av mitt eget hode.

Stemmene vet å bruke meg mot meg selv. De så sitt snitt til å ødelegge meg mer, og fikk det som de ville. På et tidspunkt, jeg vet ikke helt når, tok de fullstendig overhånd. Jeg så skygger enn jeg befant meg, Parallell verden ble min verden, reglene til sjefsstemmen Max ble stadig mer rigide og konsekvensene verre. Jeg mistet meg selv helt, ble et skall av meg selv, om det overhodet kan kalles «meg selv».

Mens jeg jobbet dag og natt for å unngå straff og alt som var blitt så sinnssykt skummelt, var det selvfølgelig aldri noe fokus på å stoppe opp, ta en pust i bakken, samle seg, ta imot hjelp. Jeg ble revet inn i gamle mønstre der jeg dyttet alle bort, stengte dem ute. Mest fordi jeg var livredd for å forårsake skade, for jeg var overbevist om at jeg var giftig, men også fordi det er det jeg alltid gjør, det er tryggest. Jeg ville så gjerne slippe å forholde meg til det som skjedde i og rundt meg. for det var så fælt. Aldri har jeg vært så redd som da Max fanget meg i Parallell verden.

Mamma hørte bare bruddstykker av det jeg sa da jeg ringte henne, fordi jeg gråt sånn. Ti minutter tok det før hun fikk roet meg nok til å forklare hva som gjorde så vondt. Overlegen hadde rådet meg til ikke å la mamma se meg så dårlig, fordi det ville ødelagt henne. Men jeg trengte mammaen min, og selv med skyldfølelse herfra til Jupiter, var det henne jeg ringte.

Å være i en depressiv psykose kan (for meg) beskrives som at bakken raser sammen under beina mine. Jeg vet at noe er skikkelig galt, men jeg klarer ikke finne ut hva. Stemmene spiller spill med meg og ler av meg når jeg feiler. Jeg tror ikke jeg er helt alene om den fæle vissheten om at hvis dette ikke dreper det deg, så føkker det deg opp noe heftig.

Det krever ekstremt mye og intens jobbing for at jeg skal klare å komme meg på beina, det vet jeg. Det føles som et regnestykke som aldri går opp. Jeg må bygge min egen bakke å stå på, helst en ganske solid en.

Jeg tror det tar sin tid før jeg får fred

Livet er vanskelig. Sannsynligvis vanskeligere enn jeg vil innrømme for meg selv. Det er egentlig fullt kaos, og jeg klarer ikke forklare hvordan. Det gjør meg gal. Det gjør vondt på steder jeg ikke visste fantes, uroen kribler, at det på ingen måte er jeg som sitter i førersetet. Jeg føler meg håpløs, hjelpesløs og alene midt i en mengde av folk. Og dessverre har den nok vært med meg lenger enn jeg trodde, ensomheten.

Flokken min kommer løpende når jeg trenger dem. Hver av dem har på en måte sin funksjon, og jeg er så evig takknemlig for hver og en av dem. Men som en vis kvinne en gang lærte meg, har takknemlighet mange sider. Man står liksom litt i gjeld, man må alltid være takknemlig og ydmyk for all hjelpen man trenger og får. Man blir liten.

Jeg vet ikke helt hvordan det ble sånn, at Max fikk så mye makt. Hvorfor og hvordan jeg lot depresjonen spise seg inn på meg. Eller, den gikk kanskje aldri bort. Jeg burde strittet imot, kjempet hardere. Det er så mye jeg kunne gjort annerledes.

For hver dag som går, tar vi valg. Jeg fatter ikke hvordan jeg alltid klarer å velge feil. Ikke minst skammer jeg meg over at jeg ikke klarer å kjempe hardere og velge annerledes.

Kaotisk innlegg. Kaotiske tanker. Jeg må ut av dette mønsteret, for å leve som dette krever for mye av meg. Jeg sner ikke hvordan. Jeg tror det tar sin tid før jeg får fred.

Pur surring

Jeg løper bokstavelig talt fra meg selv, for verden er slitsom og bråkete og jeg vet liksom aldri helt hvor jeg skal gjøre av meg. Det føles som om jeg ikke gjør annet enn å fikse og ordne og organisere – fôre OCDen med det samme – det er så rotete i hodet mitt at jeg trenger at det er organisert rundt meg. Men de eneste pausene jeg får er jevnlige og nærmest velsignede terapitimer, hvor jeg ikke kan løpe. Når det ikke lenger er mulig å rømme fra følelsene mine, blir jeg nødt til å innse at jeg ikke kan holde på sånn særlig lenge. Sist endte jeg opp på skjermet enhet, Blakstad sykehus – et mareritt jeg flytter fjell for å unngå at skal gjenta seg. Etter den etterlengtede pausen; terapitimen, drar jeg hjem igjen, først litt lettere og med et lite glimt av ny iver, men skuldrene synker sammen idet alt jeg burde gjøre dukker opp i synsfeltet.

Når kvelden kommer og Max blir truende og skummel, blir jeg tvunget til å innse at det jeg trodde var effektivitet og handlekraft, egentlig bare var et luftslott. For jeg trodde oppriktig at jeg hadde vært effektiv, flink. En naiv illusjon der jeg sitter igjen med en uro som grenser til panikk. Det forbanna kaoset rundt meg er der fremdeles, til min store fortvilelse, akkurat som da jeg selvsikkert satte i gang før frokost.

Jeg holder på sånn hele dagen mye oftere enn jeg liker å innrømme, og hvertfall oftere enn graden av system og orden i leiligheten min skulle tilsi. At jeg føler meg effektiv og flink hjelper ikke når det tar meg en halvtime å skifte pose i søpla fordi jeg distraheres av cirka en milliard andre ting mens jeg holder på. Det kan ikke engang kategoriseres som rydding og vasking, det er pur, ekte surring.

Jeg har en spesialitet, da: Flytte rundt på rotet. Fra haug til haug, liksom. OCD-en min elsker det hvertfall, det er jo noe.

Meg mot meg

Jeg prøver. Faen som jeg prøver. Men til slutt blir jeg bare så sliten av å kjempe mot meg selv hele tiden. Gå i ring. Selvfølgelig er det vondt og skuffende at det aldri går, men det er der vi er nå: Prøve, tryne, reise seg og prøve på nytt.

En fot foran den andre

Den siste tiden vært tung, men jeg har gjort som man ofte må: Stable seg på beina og sette en fot foran den andre. Men det er klart det er skummelt, for hvem skal ta meg imot hvis jeg tråkker feil?

Men tiden som har vært har også inneholdt mye fint: Foredrag for Arendal legevakt, jobbing med det jeg håper blir bok og etterhvert håper jeg å samle YouTube, Instagram og bloggen på en bedre måte.

Men det er ikke til å skyve under teppet at det er vanskelige tider. Jeg prøver å gjøre det jeg vet er bra for meg, men det er overraskende vanskelig.

Min helt heter Ole

I dag begynte som alltid. Men det var ikke som det pleier, for jeg fikk beskjed om deg: Du hadde gått bort i dag tidlig, helt plutselig. Jeg håper du ikke hadde vondt, men aller mest tenker jeg på alt du fikk til. På alle du hjalp. Og jeg er ikke i tvil et sekund om at du hadde villet at vi skulle fortsette det du startet.

Du var den første som trodde på meg, og jeg tar med meg ordene du ofte gjentok om at vi skal gjøre en forskjell. Du brant for brukermedvirkning og erfaringskompetanse. Aldri før har det vært viktigere.

Men faen. Du er ikke her (jeg vet ikke om jeg klarer dette uten deg). Du var fin. Takk for engasjementet ditt, for at du så potensiale i meg. Du utgjorde virkelig en forskjell.

Selvskading 1.0

Å skade seg selv er et uttrykk for en ekstrem smerte. Den skal tas på alvor. Alltid uansett!

Jeg husker da det startet; hvor vondt og skummelt det var. For meg har selvskading hatt ulike funksjoner og former. Jeg lurer ofte på hvordan livet mitt hadde vært uten sebrastripene. Veien hit har vært lang, men den har også formet meg.

Alle som skader seg har sin bakgrunn og sine grunner til at de gjør som de gjør. Jeg vil tørre å påstå at de færreste som sliter med vedvarende selvskadingsproblematikk søker oppmerksomhet eller fordi det er «kult». Det er også viktig å huske på at de som skader seg for oppmerksomhet, nok gjør det av en grunn og også har sitt å slite med.

Selvskading er vanskelig å snakke om, men gevinsten ved å tørre å ta det opp er stor. Det er hjelp å få. Ta sjansen på å spørre en ekstra gang.