Forfatter: erlikmarie

Du står opp tidlig og legger deg sent. Hele dagen handler om å krige. Bevise noe, kanskje, for det står en hel gjeng rundt deg som heier, du kan jo ikke skuffe dem? Klart du er sliten på slutten av dagen, så du sover litt. Kaoset, rastløsheten – alt som river og sliter i deg, skal det aldri ta slutt?

Om natten drømmer du om bedre dag. En som starter med en varm kaffekopp, kanskje, eller de fire ekstra minuttene med slumring bare fordi. Så er dagen i gang igjen og den innebærer dette: Overlevelse: Å kave seg gjennom nok en dag. For de går, dagene, selv om du ikke vet helt hvilken måned vi er i. Det er rart, for noen ganger kan det virke så meningsløst, selv om det ikke virker sånn, så er vi her av en grunn. Vi er her, for vi har kjempet oss gjennom de kjipe dagene, og vi er her fortsatt. Det er en jævla god grunn.

Jeg har vel kanskje utsatt det litt, å skrive innlegg. Kanskje fordi jeg er på ukjent territorium. Er man utrygg lenge nok, er det plutselig tryggest å være utrygg. Da har man liksom ikke noe å tape.

For selv så jævlig vondt og frustrerende og skummelt det er å være syk, blir det liksom til en statisk tilværelse hvor man glemmer litt, eller orker ikke, å kjempe. Man er så sliten av det, av alt, at det er enklest å gi seg hen til mørket. Det gjør deg ikke svak, bare sliten, og maktesløs.

Jeg er sliten. Men for første gang på veldig, veldig lenge kjenner jeg på en vilje til å ta opp kampen. En stahet som nok har vært der store deler av veien, men som har blitt brukt feil. Jeg er lei av å ikke mestre, lei av nederlag og skuffelser.

Selv så mye jeg hater det, må veien bli til mens jeg går. For det er ikke noen fasit på dette, det er ikke et mattestykke som skal gå opp. Det er livet mitt, og ikke faen om det skal kastes bort, hvertfall ikke hvis jeg kan hindre det.

Men jeg skal være ærlig, det kom litt bardust på meg, denne plutselige kampviljen, staheten som sier «ikke faen». Jeg trodde det var slutt på kreftene, jeg ga litt opp, men jeg vil bli bedre, nå mer enn før, av en eller annen grunn.

Jeg vet det ikke blir lett. Jeg vet at ikke alt ordner seg på sekundet bare fordi jeg vil. Jeg vet også at vilje ikke alltid er nok. Men dette er en kamp jeg ikke er villig til å gi meg på.

Nå ser bloggen helt ny ut, og jeg må ærlig innrømme at jeg har blandede følelser om å skifte ut designet jeg har hatt siden jeg startet bloggen. Men det måtte til nå, kjente jeg.

Jeg anser meg selv som ganske teknisk, men akkurat det fikk jeg kraftig motbevist i kveld, mens jeg holdt på med dette. Hvorfor må det være rakettforskning å skulle endre en forbanna blogg? Jaja, sånn ble det. Jeg tror det blir bra etter å ha vendt meg litt til designet.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, egentlig. Desember har bare vært veldig rar. I forrige innlegg var jeg begynnende manisk og fortsatt i stand til å fungere, om så litt halvveis. Men det utviklet seg til å bli en full blown psykotisk mani.

Jeg mistet fotfestet så det holdt. Hadde jeg sett meg selv utenfra tror jeg nesten jeg hadde dødd av skam. Det er vanskelig å beskrive i etterkant, for i en psykose er alt så virkelig der og da, men så blir man bedre og klarer ikke helt å forstå hvordan det kunne gå så galt.

Tankekjøret gjorde det umulig å tenke klart, for det var så sjukt mange digresjoner hele tiden. Det stoppet liksom bare aldri. Uroen gjorde blodårene mine til maur, jeg fikset ikke å sitte stille. Jeg snakket på inn- og utpust, og herregud så mye rart det kom ut av munnen min. Skrek til alle som gikk forbi, enten gjennom vinduet eller fra Fugleburet. Jeg hang meg opp i diverse ting, for eksempel at overlegen hadde gonoré og spiste Oxy på kontoret sitt, at de lobotomerte meg mens jeg en sjelden gang fikk sove, at jeg fikk mikrosignaler av ulike gjenstander eller mennesker, og så mange andre rare ting at jeg ikke husker det engang. Kanskje like greit.

Men det gikk alt for langt. Lite søvn og næring, null medisiner, tvangsvedtak herfra til Jupiter, frustrasjon og hjelpeløshet… Jeg venter på å få opp saken min i Kontrollkommisjonen, en sak som omhandler en nattevakt som ved tre anledninger (to til, hvis man regner fra noen år tilbake) ødela meg helt. Redd = sint, og om jeg var sint!? Det er helt tydelig at man som psykiatrisk pasient ikke har noe de skulle sagt, og det er helt forkastelig.

Jeg kan ikke gå nærmere inn på det som skjedde de tre nettene, men det var alvorlig og jeg tar saken til Høyesterett om jeg må. Om ikke annet har jeg fått en ny kampsak: Pasienters rettigheter.

Jeg er ikke guds beste barn, på ingen måte, og jeg oppførte meg tidvis som en skikkelig drittunge (uten at jeg egentlig ville det). Jeg vil ikke gjemme meg bak at jeg var syk, men jeg vet at jeg ikke er sånn som jeg var under denne innleggelsen. Jeg prøver å ta ansvar, samarbeide – men da trenger jeg at de sier: «Kom igjen, dette klarer vi sammen». Tillit og samarbeid går ikke bare en vei, og selv om jeg tror vi kan være enige om at jeg var – og er – veldig syk, da trenger jeg ikke konfrontasjon og strenge stemmer, jeg trenger mest av alt HJELP OG OMSORG.

Nå har jeg endelig landet, etter en hestedose med medisiner og ikke minst masse søvn.

Godt nyttår a!

Det føles som om ord ikke strekker til, de sier liksom ikke det jeg vil si, de er ikke verken sterke eller svake nok. Men hvis jeg skal prøve å sette ord på det, da, så er det ett ord som dukker opp: KAOS.

Schizoaffektiv er jo egentlig bare schizofreni blandet med bipolar lidelse. Schizofreni er, i liket med det bipolare forsåvidt, er ofte veldig vanskelig for de rundt å forstå, det er så mange feiloppfatninger at man kan gå seg helt vill i symptomer, tegn – og det er mye tabu rundt det.

Det bipolare tror jeg er enklere å forstå for «folk flest», men jeg tror at også der er det mye å gå på. Mange ser for eksempel for seg en manisk person som en rabiat Gjøkeredet-variant, men som alltid: Variasjoner.

Det er helt forferdelig jævlig å være deprimert, og å oppleve en dyp depresjon er noe jeg ikke unner noen. For den faste, lille flokken av følgere er det ikke noen overraskelse at jeg sliter mye og tungt i depressive faser, og det er fælt å si det, men det har nærmest blitt normaltilstand fordi de er så lange og seige. Men det er liksom det depressive jeg «kan», det er kjent og jeg føler meg ofte litt som en «mørk sjel», at jeg hører hjemme i det jævlige, fordi jeg er jævlig.

Maniene, derimot, (eller hypomani, som er en mildere form for mani) kommer ofte snikende på våren, raser fra seg i et tempo ingen, aller minst jeg, klarer å følge. Men så er det som om den vil at jeg skal huske at den er der, lusker rundt svingen, liksom. Denne gangen tok det meg helt på senga.

Det tok noen dager før det slo meg at den intense, hektiske uroen faktisk kunne beskrives som en begynnende mani. Så kom euforien, den fantastiske følelsen jeg bare opplever enten som manisk eller rusa, plutselig var verden full av muligheter og jeg ville bare ta inn alt, helst i går, hvorfor vente, liksom?! Uroen fortsatte, men ble overskygget av at jeg kunne klare alt. Litt etter litt fikk det meg rundt lillefingeren, sikkert før jeg skjønte det selv.

Uro. Kaos. Utålmodighet. Impulsivitet. Irritasjon. Hektisk. Fort fortere fortest. Null filter, Eufori. Tanker om at jeg kan klare hva som helst… Altså, for et jævla rot. Jeg er sikker på at jeg kunne pratet non stop i timesvis. Uroen må jo få utløp et sted, tror jeg? For nå manifesterer den seg som søvnløshet, et helt vilt tempo og et tankekjør uten like.

Alt dette gjør situasjonen – og meg – kaotisk, og jeg hadde løyet om jeg hadde sagt at jeg ikke er litt redd for nedturen som alltid kommer. Jeg segner om og kaoset endrer seg fra å innebære en ganske morsom og behagelig eufori til et solid slag i trynet.

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hvordan jeg bruker iPaden min på en terapeutisk måte. Og jeg må ærlig innrømme at jeg er litt vel opptatt av alt som har med elektronikk å gjøre, deriblant iPad. Blant annet bruker jeg den terapeutisk, og tenkte å fortelle hvordan.

På iPaden lager jeg egne «bøker»/dokumenter. Ett av dokumentene har jeg kalt for «Terapibok», og den bruker jeg flittig i behandlingen. Den inneholder ulike kategorier, for eksempel:
«Samtaler» – referater fra samtaler, ofte bare de viktigste tingene, fordi jeg vet jeg sliter med hukommelsen. Det er også fint å kunne se tilbake på samtaler jeg hadde for feks et år siden.
«Innleggelser» – hva skjedde i forkant, hvordan oppfatter jeg situasjonen der og da så vel som i etterkant, rett og slett alt som har med innleggelser å gjøre.
«Notater/tanker» – ganske åpenbart tanker jeg gjør meg rundt ulike aspekter av behandlingen.
«Møter»
«Journal» – her limer jeg inn bilder eller screenshots av relevante vedtak eller journalnotater.

Et sånt system har vist seg å være veldig nyttig for meg, fordi jeg stort sett alltid har med meg iPad/mobil. Det passer ikke for alle, og det finnes sikkert hundre måter å gjøre det på – dette er min. En slags bullet journal, bare dedikert til behandling. Og ja, jeg skriver for hånd med Apple Pencil.

Jeg har valgt å eksponere meg i sosiale medier og å dele det vondeste av det vonde, en smerte mange ikke ser ellers. Jeg skulle gjerne sagt at det var en tanke bak alt jeg delte eller at jeg bestemte noen kjøreregler for hva jeg skulle dele og ikke, men veien ble liksom bare til mens jeg gikk. Åpenhet og toleranse har alltid vært sentralt for meg, men hva er greit å dele og ikke? For man vet aldri hvem som leser, hvordan de leser det eller hvilken innvirkning det kan ha for visse. Jeg vil jo bare dele, jeg vil spre kunnskap og forståelse. Gjør jeg feil langs veien? You bet! Men jeg tror, og håper, at jeg treffer noen ganger også.

Jeg har sikkert delt for mye opp igjennom, men jeg prøver å ha i bakhodet at ikke alt trenger å stå på en blogg. At livet er så komplekst at man på ingen måte kan fange helheten på en skjerm. Men jeg velger å tro at de som leser eller kommer over denne bloggen på en eller annen måte, møter på en som tror på åpenhet – til en viss grad.

For hvordan deler man en slags helhet av et liv bak gitre, stengt inne fordi man ikke er «frisk nok» til å få delta som en del av samfunnet? Hvordan når man ut til både de som står midt i det selv, som står rundt, men også de som leser for å forstå, for å få informasjon og innsikt?

Jeg vet ikke, jeg bare føler et ansvar for å si at det som står på blogg, instagram, og facebook bare fanger en liten brøkdel av livet jeg lever, smerten jeg står i, små og store gleder som plutselig dukker opp på veien: Helheten.

Ord kan være så sjukt mye. Bety så sjukt mye. Men så er det så mange som tror at man må ha en eller annen evne for å skrive, som om det handler om å være flink..? Før pleide jeg for eksempel å tro at å skrive tekster var forbeholdt de som hadde et talent. At det jeg skrev var søppel, for jeg kunne faen ikke stave lange, vanskelige ord engang (det kan jeg fortsatt ikke). Nå skriver jeg åpent, inneforstått at jeg ikke alltid finner flyten, men vit at 95% av det jeg skriver aldri ser dagens lys, og det er like greit, for tekstene består av uferdige setninger, dårlig språk og med varierende tem. Men felles for dem er at jeg fanger noe: Et øyeblikk, en tanke eller følelse, noe som var viktig for meg der og da. Det er verdifullt i seg selv.

Å skrive er så subjektivt, og så lite forpliktende. Et tomt a4-dokument dømmer ikke. Tvert imot tar det imot hva enn du ønsker å uttrykke, på den måten du vil uttrykke det på. Ingen krever at det som står er en fantastisk tekst sett med litterære øyne. Rop det ut eller hold det for deg selv, det handler ikke om det, men om å finne en vei over/under/gjennom gjørma og kaoset.

Skriving er min uttrykksmåte, min måte å se verden på og mitt viktigste verktøy. Kaoset blir ofte litt mindre overveldende når jeg ikke er så alene om det, og uansett om jeg deler det eller ikke, føles det litt befriende bare at det står der. Noe håndfast. For meg er skriving terapi, også når jeg holder på å klikke fordi ordene gjemmer seg.

Alt jeg har beskrevet ovenfor gjelder andre uttrykksformer: Foto, tegning, andre former for kunst… Alle har sin greie, og jeg er takknemlig for at jeg har funnet – og klarer å bruke – min. Så, hvis jeg kan ønske meg noe til jul av leserne mine: Skriv! Uttrykk deg. Finn din greie, og husk at du ikke trenger å bli verdensmester. Små skritt. Det hjelper, jeg lover.

Jeg ligger med oksygenmaske på intensiven (somatisk) etter noe som bare kan beskrives med ett ord: Desperasjon. To politifolk sitter fastvakt hos meg og jeg får ikke bevege meg ut av rommet.

Jeg velger å ikke gå inn på flere detaljer om den hendelsen, både for å beskytte meg selv, men også fordi jeg ikke vet hvem som leser denne bloggen, og føler på en plikt om å verne om leserne mine. Kanskje møter jeg meg selv i døra når jeg snakker om åpenhet og kanskje er jeg overbeskyttende, men for meg føles det ikke riktig å gå videre inn på det.

Jeg unner ingen dette. Jeg skulle så gjerne ønske jeg så en annen utvei der og da, men det endte som det endte med politi, ambulanse og blålys. Det skjedde ikke noe spesielt den dagen som gjorde at det ble sånn, det var rett og slett overload, både der og da, men også generelt i en hverdag som jeg febrilsk prøver å få til å funke, men som egentlig bare har økt antallet innleggelser. Jeg trøster meg med at de er kortere og mindre dramatiske.

Jeg skammer meg. Jeg ville ikke sette i gang et helt apparat for først å finne meg, gjemt inni en føkkings busk og innstilt på å fryse ihjel hvis det var sånn det måtte bli. Jeg skammer meg over at jeg ikke tok imot hjelpen jeg ble tilbudt, og jeg skammer meg over måten jeg oppførte meg på mot de som gikk langt for å prøve å hjelpe. Jeg ønsker ikke å være vanskelig.

Jeg har vært her før, dessverre. Jeg kan gangen i dette og det er derfor rømningsfaren er såpass høy at politiet sitter hos meg: For jeg vet at veien til psykiatrisk er kort, og etter forrige innleggelse er det enda mindre fristende enn «vanlig».

For å forklare: Sist innleggelse var jeg så redd som jeg aldri før har vært, så fortvila og så inn til beinet opprevet. Jeg kjenner dessverre avdelingen godt, jeg kjenner personalet. Men at de (ja, flere av de jeg trodde var på mitt lag) mener jeg velger å høre på stemmene, velger å agere på det de så fint kaller vrangforestillinger og velger å sitte sammenkrøket i hjørnet av rommet i nesten tre døgn, livredd og fanget av Max og hans Parallelle verden, det kaller jeg svik. For selv om det kanskje ikke høres så ille ut på papir, betyr veldig lite veldig mye når hvert sekund er gjennomsyret av lammende redsel.

Forhåpentligvis slipper jeg ut av somatisk i morgen. Forhåpentligvis slipper jeg akuttpsykiatrisk. Forhåpentligvis kommer jeg meg på beina igjen. Men jeg kommer til å trenge et fotballag av hjelpere.

Jeg har mye å leve for, mye som ikke kan beskrives med ord. Jeg har mye fint i livet mitt. Jeg har helten min, mamma, verdens mest lojale pappa og min min evige soulmate som aldri, aldri slipper taket. Jeg har flinke behandlere som jeg innerst inne vet at vil meg vel. Jeg har tantebarn som alltid får meg til å le, og jeg har verdens mest pysete vakthund. Det er er mysterium for meg hvordan det går an å ha så mye fint i livet sitt, men likevel ikke klare å stake ut en kurs for seg selv. Visst har jeg tatt mange dårlige valg opp igjennom, men jeg har faen meg prøvd hardt og mye også. Hvorfor funker det ikke? Hvorfor får jeg det ikke til?