Forfatter: erlikmarie

Bærum/Oslo, 26 år. Brenner for og skriver om psykiatri og psykologi fra et brukerperspektiv. Kontaktes på mobil: 98029123 Mail: erlikmarie@gmail.com Facebook: www.facebook.com/erlikmarie/

Innerst i hjørnet

Dette er meg tirsdag 2.november 2022. Bildet er tatt rett etter et massivt sammenbrudd inne på rommet mitt på lukket psykiatrisk avdeling, og innebar en stol, en ledning og et gardinoppheng. Jeg var så utkjørt at jeg bare såvidt klarte å klatre opp på stolen, for jeg hadde verken sovet eller spist på drøye to døgn. Å gå så lenge uten verken søvn eller hvile skal ikke være mulig med mengden medisiner og stoff som sirkulerte rundt i kroppen.

Den første tiden tilbragte jeg hele tiden sammenkrøpet på gulvet, innerst i hjørnet av rommet mitt. Jeg hadde lue og hals, så det ikke skulle være mulig å se ansiktet mitt. Jeg satt der alene, selvfølgelig, med tilsyn hvert 30. minutt, som egentlig bare innebar at personalet stakk hodet inn og gikk igjen. Det var vel bare et tidsspørsmål før det hadde klikka for meg uansett.

Å gå flere uker der alt handler om å holde hodet såvidt over vannet og samtidig opprettholde en viss fasade, tar sjukt mye energi. Energi jeg ikke hadde, og fortsatt ikke har.

Jeg følte meg så alene der jeg satt, på det kalde gulvet, med skygger rundt meg og insekter krypende på og i meg. Og så var jeg så ufattelig sliten. Sliten av å være så redd, sliten av alt som skjedde rundt meg, sliten av mitt eget hode.

Stemmene vet å bruke meg mot meg selv. De så sitt snitt til å ødelegge meg mer, og fikk det som de ville. På et tidspunkt, jeg vet ikke helt når, tok de fullstendig overhånd. Jeg så skygger enn jeg befant meg, Parallell verden ble min verden, reglene til sjefsstemmen Max ble stadig mer rigide og konsekvensene verre. Jeg mistet meg selv helt, ble et skall av meg selv, om det overhodet kan kalles «meg selv».

Mens jeg jobbet dag og natt for å unngå straff og alt som var blitt så sinnssykt skummelt, var det selvfølgelig aldri noe fokus på å stoppe opp, ta en pust i bakken, samle seg, ta imot hjelp. Jeg ble revet inn i gamle mønstre der jeg dyttet alle bort, stengte dem ute. Mest fordi jeg var livredd for å forårsake skade, for jeg var overbevist om at jeg var giftig, men også fordi det er det jeg alltid gjør, det er tryggest. Jeg ville så gjerne slippe å forholde meg til det som skjedde i og rundt meg. for det var så fælt. Aldri har jeg vært så redd som da Max fanget meg i Parallell verden.

Mamma hørte bare bruddstykker av det jeg sa da jeg ringte henne, fordi jeg gråt sånn. Ti minutter tok det før hun fikk roet meg nok til å forklare hva som gjorde så vondt. Overlegen hadde rådet meg til ikke å la mamma se meg så dårlig, fordi det ville ødelagt henne. Men jeg trengte mammaen min, og selv med skyldfølelse herfra til Jupiter, var det henne jeg ringte.

Å være i en depressiv psykose kan (for meg) beskrives som at bakken raser sammen under beina mine. Jeg vet at noe er skikkelig galt, men jeg klarer ikke finne ut hva. Stemmene spiller spill med meg og ler av meg når jeg feiler. Jeg tror ikke jeg er helt alene om den fæle vissheten om at hvis dette ikke dreper det deg, så føkker det deg opp noe heftig.

Det krever ekstremt mye og intens jobbing for at jeg skal klare å komme meg på beina, det vet jeg. Det føles som et regnestykke som aldri går opp. Jeg må bygge min egen bakke å stå på, helst en ganske solid en.

Jeg tror det tar sin tid før jeg får fred

Livet er vanskelig. Sannsynligvis vanskeligere enn jeg vil innrømme for meg selv. Det er egentlig fullt kaos, og jeg klarer ikke forklare hvordan. Det gjør meg gal. Det gjør vondt på steder jeg ikke visste fantes, uroen kribler, at det på ingen måte er jeg som sitter i førersetet. Jeg føler meg håpløs, hjelpesløs og alene midt i en mengde av folk. Og dessverre har den nok vært med meg lenger enn jeg trodde, ensomheten.

Flokken min kommer løpende når jeg trenger dem. Hver av dem har på en måte sin funksjon, og jeg er så evig takknemlig for hver og en av dem. Men som en vis kvinne en gang lærte meg, har takknemlighet mange sider. Man står liksom litt i gjeld, man må alltid være takknemlig og ydmyk for all hjelpen man trenger og får. Man blir liten.

Jeg vet ikke helt hvordan det ble sånn, at Max fikk så mye makt. Hvorfor og hvordan jeg lot depresjonen spise seg inn på meg. Eller, den gikk kanskje aldri bort. Jeg burde strittet imot, kjempet hardere. Det er så mye jeg kunne gjort annerledes.

For hver dag som går, tar vi valg. Jeg fatter ikke hvordan jeg alltid klarer å velge feil. Ikke minst skammer jeg meg over at jeg ikke klarer å kjempe hardere og velge annerledes.

Kaotisk innlegg. Kaotiske tanker. Jeg må ut av dette mønsteret, for å leve som dette krever for mye av meg. Jeg sner ikke hvordan. Jeg tror det tar sin tid før jeg får fred.

Pur surring

Jeg løper bokstavelig talt fra meg selv, for verden er slitsom og bråkete og jeg vet liksom aldri helt hvor jeg skal gjøre av meg. Det føles som om jeg ikke gjør annet enn å fikse og ordne og organisere – fôre OCDen med det samme – det er så rotete i hodet mitt at jeg trenger at det er organisert rundt meg. Men de eneste pausene jeg får er jevnlige og nærmest velsignede terapitimer, hvor jeg ikke kan løpe. Når det ikke lenger er mulig å rømme fra følelsene mine, blir jeg nødt til å innse at jeg ikke kan holde på sånn særlig lenge. Sist endte jeg opp på skjermet enhet, Blakstad sykehus – et mareritt jeg flytter fjell for å unngå at skal gjenta seg. Etter den etterlengtede pausen; terapitimen, drar jeg hjem igjen, først litt lettere og med et lite glimt av ny iver, men skuldrene synker sammen idet alt jeg burde gjøre dukker opp i synsfeltet.

Når kvelden kommer og Max blir truende og skummel, blir jeg tvunget til å innse at det jeg trodde var effektivitet og handlekraft, egentlig bare var et luftslott. For jeg trodde oppriktig at jeg hadde vært effektiv, flink. En naiv illusjon der jeg sitter igjen med en uro som grenser til panikk. Det forbanna kaoset rundt meg er der fremdeles, til min store fortvilelse, akkurat som da jeg selvsikkert satte i gang før frokost.

Jeg holder på sånn hele dagen mye oftere enn jeg liker å innrømme, og hvertfall oftere enn graden av system og orden i leiligheten min skulle tilsi. At jeg føler meg effektiv og flink hjelper ikke når det tar meg en halvtime å skifte pose i søpla fordi jeg distraheres av cirka en milliard andre ting mens jeg holder på. Det kan ikke engang kategoriseres som rydding og vasking, det er pur, ekte surring.

Jeg har en spesialitet, da: Flytte rundt på rotet. Fra haug til haug, liksom. OCD-en min elsker det hvertfall, det er jo noe.

En lørdag i slutten av juni

Ny film ute nå, håper noen kan kjenne seg igjen. Eller, helst vil jeg at så få som mulig skal kunne kjenne seg igjen, selvfølgelig, men ja, dere skjønner. Kanskje er det mer riktig å si at jeg håper noen kan lære noe.

En fot foran den andre

Den siste tiden vært tung, men jeg har gjort som man ofte må: Stable seg på beina og sette en fot foran den andre. Men det er klart det er skummelt, for hvem skal ta meg imot hvis jeg tråkker feil?

Men tiden som har vært har også inneholdt mye fint: Foredrag for Arendal legevakt, jobbing med det jeg håper blir bok og etterhvert håper jeg å samle YouTube, Instagram og bloggen på en bedre måte.

Men det er ikke til å skyve under teppet at det er vanskelige tider. Jeg prøver å gjøre det jeg vet er bra for meg, men det er overraskende vanskelig.

Min helt heter Ole

I dag begynte som alltid. Men det var ikke som det pleier, for jeg fikk beskjed om deg: Du hadde gått bort i dag tidlig, helt plutselig. Jeg håper du ikke hadde vondt, men aller mest tenker jeg på alt du fikk til. På alle du hjalp. Og jeg er ikke i tvil et sekund om at du hadde villet at vi skulle fortsette det du startet.

Du var den første som trodde på meg, og jeg tar med meg ordene du ofte gjentok om at vi skal gjøre en forskjell. Du brant for brukermedvirkning og erfaringskompetanse. Aldri før har det vært viktigere.

Men faen. Du er ikke her (jeg vet ikke om jeg klarer dette uten deg). Du var fin. Takk for engasjementet ditt, for at du så potensiale i meg. Du utgjorde virkelig en forskjell.

Selvskading 1.0

Å skade seg selv er et uttrykk for en ekstrem smerte. Den skal tas på alvor. Alltid uansett!

Jeg husker da det startet; hvor vondt og skummelt det var. For meg har selvskading hatt ulike funksjoner og former. Jeg lurer ofte på hvordan livet mitt hadde vært uten sebrastripene. Veien hit har vært lang, men den har også formet meg.

Alle som skader seg har sin bakgrunn og sine grunner til at de gjør som de gjør. Jeg vil tørre å påstå at de færreste som sliter med vedvarende selvskadingsproblematikk søker oppmerksomhet eller fordi det er «kult». Det er også viktig å huske på at de som skader seg for oppmerksomhet, nok gjør det av en grunn og også har sitt å slite med.

Selvskading er vanskelig å snakke om, men gevinsten ved å tørre å ta det opp er stor. Det er hjelp å få. Ta sjansen på å spørre en ekstra gang.

Bitter

Jeg pleier å gjøre et poeng ut av at jeg ikke er bitter. Sånt skjer, liksom, vi blir syke og det som gjelder er å gjøre det beste ut av det.

Jeg er lært opp til ikke å innta offerrollen, og at det verste jeg kan gjøre er å være et offer for min egen sykdom. Men det fratar meg jo fra min rett til å få være syk når jeg er syk. At jeg ikke skal få føle på smerten ved å klare mindre enn andre, at jeg må ta medisiner som gir diverse bivirkninger, at jeg til tider har det så vondt at jeg bare vil skrike.

Å lære seg å leve på litt andre premisser gjør deg ikke til et offer. Jeg tror de aller fleste hadde valgt hva som helst annet enn dette. Jeg har ikke valgt sykdommen min. Så hvorfor er det ikke lov å være bitter? Sint? For det er urettferdig, og som det sies: «Det er noe bak hvemses dør».

Hallelujah-skriving

Det går liksom litt lenger tid mellom innleggene enn jeg skulle ønske, men for å reklamere litt for meg selv så finnes jeg på instagram og youtube under samme navn: erlikmarie. I blant slenger jeg på en hashtag for å virke kul.

Det er vanskelig å skille blogg og bok. For det handler ikke om at jeg ikke skriver, men mer om at jeg skriver på andre prosjekter. Og det er gøy, herregud, men noen ganger savner jeg dette; å kunne uttrykke seg fritt slash friere, at noen leser og kanskje (veldig ydmykt) får noe ut av tekstene.

Jeg skriver, og hvis jeg skal få gi dere et tips, så ville det vært nettopp det: Å skrive. Det er utrolig terapeutisk for meg, og jeg tror kanskje grunnen til at jeg pusher alle rundt meg til å skrive handler om at jeg ønsker at de skal kunne kjenne på det samme. Det handler ikke om å være flink eller ikke, og om du ikke vet hva et komma betyr så har det null å si. Å skrive kan være hva som helst, for meg er det terapi. Tankene blir ord og ord blir nye tanker, mest sannsynlig skader det ikke.

Poenget mitt er at det ikke trenger å bli noe. Skriving er så mye, så stort og så omfattende, men det kan også gjøres veldig enkelt. Man trenger ikke alltid finne opp kruttet (heldigvis). Så nå gir jeg dere en hjemmelekse: SKRIV.