Når hjelperne svikter

(Med fare for å generalisere)

Hjelpeapparatet, populært kalt «systemet» består åpenbart av utallige mennesker. Psykiatrisk, for eksempel, består av en god blanding av overleger, leger, psykologer, sykepleiere, vernepleiere, sosionomer, miljøterapeuter og ufaglærte assistenter. Hver og en av dem har sin måte å jobbe på, tilnærmingen til én kan være helt forskjellig fra en annen sin. Felles for veldig mange av dem, derimot, er at de undervurderer makten de sitter på. For de har ikke bare nøkler som gjør at de kan komme og gå. Jeg er der 24/7 og får ikke gått hjem når kveldsvakten er over og jeg er sliten. Å ha det i bakhodet virker kanskje som en bagatell, men hvis noen er i tvil: Det har noe å si.

Jeg har opplevd mye rart fra personalet gjennom mine 9 år som svingdørspasient. For eksempel har jeg fått slengt i trynet at jeg lyver, at jeg «simulerer symptomer», at jeg skaper meg og spiller offer. Som om det er noe å hige etter? Jeg har vært så forbanna redd (se forrige innlegg) og fått høre at jeg velger å høre på stemmene, velger å agere på dem, basically velger jeg å være syk. Da jeg var overbevist om at familien min var i akutt fare, fikk jeg høre at jeg valgte å tro på det. Men hallo, våkne opp, hadde de (ja, det var flere som mente at jeg valgte å være redd) reagert annerledes? Jeg vet ikke med dem, men jeg gjør hva som helst for å verne om flokken min.

Jeg har blitt holdt fast så hardt at kroppen min var et eneste stort blåmerke. Jeg har blitt strippet naken mens jeg lå fastspent i belter og ikke kunne dekke meg til. Stripping har nærmest blitt en rutinesak. En gang dunket jeg hodet i 15 timer i strekk uten at noen grep inn. Det pågikk over tre skift. Politiet brukte føkkings pepperspray på meg i mitt eget hjem.

Jeg er ikke uskyldig i noe av dette, og jeg vil ikke gjemme meg bak at jeg var syk, selv om jeg selvfølgelig aldri ville stått i den posisjonen som friske Marie. Jeg har gjort mye dumt, jeg har utløst situasjoner som har gjort det nødvendig å gripe inn. Man kan godt si at det er et valg – jeg kaller det desperasjon. Og når man er så desperat, så redd, fortvila, frustrert, lei seg og sårbar, da trenger man en hånd å holde i, ikke strenge lekser om hvordan jeg velger å tro på vrangforestillingene mine. Det gjelder ikke bare psykiatriske pasienter, det gjelder alle, hvorfor er det da så vanskelig å strekke ut den hånden?

For det handler om respekt. Om omtanke og medmenneskelighet. Man kommer ikke unna at vi pasienter er underordnet personalet, om det så er en ufaglært, ung økonomistudent som jobber på si. Sånn er det, og sånn må det selvfølgelig være. Men er det for mye å forvente at de som skal hjelpe, faktisk hjelper? Det gjelder heldigvis ikke flertallet, men alt for mange ser på det som en chill ekstra inntekt og det er det. Og da lurer jeg på: Hvor butter det? Er det mangel på kunnskap? Gidder de ikke? Er de redde for å tråkke feil? Eller, i verste fall, ser de ned på meg? Er jeg ikke verdt tiden deres? Det er sikkert fort gjort å glemme, men realiteten er at det like gjerne kunne vært omvendt: Jeg kunne vært hjelper og de pasient. Hvordan hadde de villet bli behandlet?

Jeg ønsker meg et hjelpeapparat der omsorg står i sentrum, der jeg slipper å sitte sammenkrøket i over to døgn på et hardt, kaldt gulv og gjemme meg, så ekstremt åpenbart livredd, og få høre at jeg velger det. News flash: Jeg hadde ikke sittet der hvis jeg kunne velge. Et fåtall av kontaktpersonene mine mens jeg var så dårlig strakk ut en hånd, verken fysisk eller metaforisk. To stykker prøvde å snakke med meg, mens det klare flertallet åpnet døra på tilsyn og ignorerte det de så: En ødelagt sjel med øyne som skrek etter litt trygghet.

Er det egentlig for mye å forvente at de gjør jobben sin skikkelig? At de har omtanke, vanlig føkkings omtanke og en viss omsorgsevne? For uten at jeg skal påstå at jeg er guds beste barn, så tror jeg det hadde kostet meg mye å gå fra et menneske i åpenbar og full krise. Ingen fortjener å sitte alene i et hjørne og være livredd for alt og alle. Å jobbe på psykiatrisk, for eksempel, handler ikke bare om basketak og belter. Den største delen av jobben er, eller burde hvertfall være, å trygge, validere, prøve å roe ned, være et medmenneske.

I de vanskelige periodene er jeg overbevist om at jeg er giftig for alle rundt meg. At ingen snakker ordentlig til og med meg eller strekker ut den hånda, underbygger bare det jeg er mest redd for. For å si det enkelt: Når de ikke viser interesse overhodet, blir jeg bare mer redd. Å ikke gjøre noe kan være like ille som å slenge dritt, kanskje nesten verre.

Innerst i hjørnet

Dette er meg tirsdag 2.november 2022. Bildet er tatt rett etter et massivt sammenbrudd inne på rommet mitt på lukket psykiatrisk avdeling, og innebar en stol, en ledning og et gardinoppheng. Jeg var så utkjørt at jeg bare såvidt klarte å klatre opp på stolen, for jeg hadde verken sovet eller spist på drøye to døgn. Å gå så lenge uten verken søvn eller hvile skal ikke være mulig med mengden medisiner og stoff som sirkulerte rundt i kroppen.

Den første tiden tilbragte jeg hele tiden sammenkrøpet på gulvet, innerst i hjørnet av rommet mitt. Jeg hadde lue og hals, så det ikke skulle være mulig å se ansiktet mitt. Jeg satt der alene, selvfølgelig, med tilsyn hvert 30. minutt, som egentlig bare innebar at personalet stakk hodet inn og gikk igjen. Det var vel bare et tidsspørsmål før det hadde klikka for meg uansett.

Å gå flere uker der alt handler om å holde hodet såvidt over vannet og samtidig opprettholde en viss fasade, tar sjukt mye energi. Energi jeg ikke hadde, og fortsatt ikke har.

Jeg følte meg så alene der jeg satt, på det kalde gulvet, med skygger rundt meg og insekter krypende på og i meg. Og så var jeg så ufattelig sliten. Sliten av å være så redd, sliten av alt som skjedde rundt meg, sliten av mitt eget hode.

Stemmene vet å bruke meg mot meg selv. De så sitt snitt til å ødelegge meg mer, og fikk det som de ville. På et tidspunkt, jeg vet ikke helt når, tok de fullstendig overhånd. Jeg så skygger enn jeg befant meg, Parallell verden ble min verden, reglene til sjefsstemmen Max ble stadig mer rigide og konsekvensene verre. Jeg mistet meg selv helt, ble et skall av meg selv, om det overhodet kan kalles «meg selv».

Mens jeg jobbet dag og natt for å unngå straff og alt som var blitt så sinnssykt skummelt, var det selvfølgelig aldri noe fokus på å stoppe opp, ta en pust i bakken, samle seg, ta imot hjelp. Jeg ble revet inn i gamle mønstre der jeg dyttet alle bort, stengte dem ute. Mest fordi jeg var livredd for å forårsake skade, for jeg var overbevist om at jeg var giftig, men også fordi det er det jeg alltid gjør, det er tryggest. Jeg ville så gjerne slippe å forholde meg til det som skjedde i og rundt meg. for det var så fælt. Aldri har jeg vært så redd som da Max fanget meg i Parallell verden.

Mamma hørte bare bruddstykker av det jeg sa da jeg ringte henne, fordi jeg gråt sånn. Ti minutter tok det før hun fikk roet meg nok til å forklare hva som gjorde så vondt. Overlegen hadde rådet meg til ikke å la mamma se meg så dårlig, fordi det ville ødelagt henne. Men jeg trengte mammaen min, og selv med skyldfølelse herfra til Jupiter, var det henne jeg ringte.

Å være i en depressiv psykose kan (for meg) beskrives som at bakken raser sammen under beina mine. Jeg vet at noe er skikkelig galt, men jeg klarer ikke finne ut hva. Stemmene spiller spill med meg og ler av meg når jeg feiler. Jeg tror ikke jeg er helt alene om den fæle vissheten om at hvis dette ikke dreper det deg, så føkker det deg opp noe heftig.

Det krever ekstremt mye og intens jobbing for at jeg skal klare å komme meg på beina, det vet jeg. Det føles som et regnestykke som aldri går opp. Jeg må bygge min egen bakke å stå på, helst en ganske solid en.

Pur surring

Jeg løper bokstavelig talt fra meg selv, for verden er slitsom og bråkete og jeg vet liksom aldri helt hvor jeg skal gjøre av meg. Det føles som om jeg ikke gjør annet enn å fikse og ordne og organisere – fôre OCDen med det samme – det er så rotete i hodet mitt at jeg trenger at det er organisert rundt meg. Men de eneste pausene jeg får er jevnlige og nærmest velsignede terapitimer, hvor jeg ikke kan løpe. Når det ikke lenger er mulig å rømme fra følelsene mine, blir jeg nødt til å innse at jeg ikke kan holde på sånn særlig lenge. Sist endte jeg opp på skjermet enhet, Blakstad sykehus – et mareritt jeg flytter fjell for å unngå at skal gjenta seg. Etter den etterlengtede pausen; terapitimen, drar jeg hjem igjen, først litt lettere og med et lite glimt av ny iver, men skuldrene synker sammen idet alt jeg burde gjøre dukker opp i synsfeltet.

Når kvelden kommer og Max blir truende og skummel, blir jeg tvunget til å innse at det jeg trodde var effektivitet og handlekraft, egentlig bare var et luftslott. For jeg trodde oppriktig at jeg hadde vært effektiv, flink. En naiv illusjon der jeg sitter igjen med en uro som grenser til panikk. Det forbanna kaoset rundt meg er der fremdeles, til min store fortvilelse, akkurat som da jeg selvsikkert satte i gang før frokost.

Jeg holder på sånn hele dagen mye oftere enn jeg liker å innrømme, og hvertfall oftere enn graden av system og orden i leiligheten min skulle tilsi. At jeg føler meg effektiv og flink hjelper ikke når det tar meg en halvtime å skifte pose i søpla fordi jeg distraheres av cirka en milliard andre ting mens jeg holder på. Det kan ikke engang kategoriseres som rydding og vasking, det er pur, ekte surring.

Jeg har en spesialitet, da: Flytte rundt på rotet. Fra haug til haug, liksom. OCD-en min elsker det hvertfall, det er jo noe.

Meg mot meg

Jeg prøver. Faen som jeg prøver. Men til slutt blir jeg bare så sliten av å kjempe mot meg selv hele tiden. Gå i ring. Selvfølgelig er det vondt og skuffende at det aldri går, men det er der vi er nå: Prøve, tryne, reise seg og prøve på nytt.

Frysepinne

Jeg ligger i et mørkt rom. Stearinlysene blafrer og vinduet står på vidt gap på tross av minusgradene. Jeg pakker inn kroppen i dynen.

Jeg hater å fryse. Det minner meg om den vinterdagen i Blakstadbukta. Med vann til øreflippene stod jeg i 40 minutter i 5 graders vann. Livet var for skummelt og for jævlig. Det stod tre personale på stranden, men ingen gjorde noe. Kanskje de mente jeg fortjente å dø? Jeg var uansett godt på vei og var klar for det som skulle komme. For jeg var ikke engang kald lengre, jeg kunne ikke kjenne kroppen min. Skjelvingen avtok.

Etter noe som føltes som en evighet hørte jeg sirener. Brannvesenet, kledd i dykkerdrakter, svømte ut i vannet og slepte meg med opp på stranden. På kaia møtte jeg ambulanse og politi. De bar meg inn i ambulansen og pakket meg inn i varmefolie. Det vondeste av alt, rent fysisk, var oppvarmingsprosessen. Jeg hadde en kroppstemperatur på 34 grader og det kjentes ut som om hele kroppen brant. Ambulansepersonalet holdt rundt meg da jeg skrek.

Dobbeltsengen min er myk og varm. Jeg hører på musikk fra sovelisten min på Spotify. Jeg er så evig takknemlig over å ligge i min egen seng. Jeg er trygg nå, og selv om det gjør vondt å se tilbake, så trenger jeg ikke forholde meg til det nå. For det var da og nå er nå.

Sobrilen kicker sakte inn og roer meg litt ned. Jeg blåser ut lysene og håper søvnen kommer min vei i kveld også.

Fastlåst

De fleste som kjenner meg godt vet at jeg skriver på det jeg håper blir en bok. Noen ganger kommer ordene til meg og alt er flyt, men ofte må jeg jobbe dem frem. For det jeg skriver om er mine opplevelser, på godt og vondt. Akkurat som jeg skriver her på bloggen. Jeg har liksom kommet frem til at hvis jeg først skal skrive, skal det være ærlig. Det er ikke alt jeg skriver om, men det handler om at jeg trenger å ha noe som er mitt også.

Jeg ryddet i journalene mine i dag, for jeg holder på å skrive et kapittel om tvangen som har blitt fattet rundt meg, og telte 150(!) vedtak om mekaniske tvangsmidler (belter). Mine vedtak, vedtak som handler om meg og mine opplevelser. Ikke bare det, jeg telte like mange vedtak rundt både kortvarig fastholding og medisinering uten samtykke. Au.

Det sier kanskje ikke så mye for folk flest. Men for å sette det i perspektiv har hver og én av disse vedtakene gjort vondt. Så jævla vondt. Jeg husker ikke alle episodene, for meg er det mer en grå tåke som ligger over de siste seks årene. Heldigvis, holdt jeg på å si.. for tenk om jeg skulle gått rundt og tenkt på dette hele tiden? Det er for vondt.

Jeg håper at resten av 2019 og selvfølgelig 2020 bringer med seg færre vedtak. Det er nok nå.