Kategori: Ukategorisert

Livet er vanskelig. Sannsynligvis vanskeligere enn jeg vil innrømme for meg selv. Det er egentlig fullt kaos, og jeg klarer ikke forklare hvordan. Det gjør meg gal. Det gjør vondt på steder jeg ikke visste fantes, uroen kribler, at det på ingen måte er jeg som sitter i førersetet. Jeg føler meg håpløs, hjelpesløs og alene midt i en mengde av folk. Og dessverre har den nok vært med meg lenger enn jeg trodde, ensomheten.

Flokken min kommer løpende når jeg trenger dem. Hver av dem har på en måte sin funksjon, og jeg er så evig takknemlig for hver og en av dem. Men som en vis kvinne en gang lærte meg, har takknemlighet mange sider. Man står liksom litt i gjeld, man må alltid være takknemlig og ydmyk for all hjelpen man trenger og får. Man blir liten.

Jeg vet ikke helt hvordan det ble sånn, at Max fikk så mye makt. Hvorfor og hvordan jeg lot depresjonen spise seg inn på meg. Eller, den gikk kanskje aldri bort. Jeg burde strittet imot, kjempet hardere. Det er så mye jeg kunne gjort annerledes.

For hver dag som går, tar vi valg. Jeg fatter ikke hvordan jeg alltid klarer å velge feil. Ikke minst skammer jeg meg over at jeg ikke klarer å kjempe hardere og velge annerledes.

Kaotisk innlegg. Kaotiske tanker. Jeg må ut av dette mønsteret, for å leve som dette krever for mye av meg. Jeg sner ikke hvordan. Jeg tror det tar sin tid før jeg får fred.

I dag begynte som alltid. Men det var ikke som det pleier, for jeg fikk beskjed om deg: Du hadde gått bort i dag tidlig, helt plutselig. Jeg håper du ikke hadde vondt, men aller mest tenker jeg på alt du fikk til. På alle du hjalp. Og jeg er ikke i tvil et sekund om at du hadde villet at vi skulle fortsette det du startet.

Du var den første som trodde på meg, og jeg tar med meg ordene du ofte gjentok om at vi skal gjøre en forskjell. Du brant for brukermedvirkning og erfaringskompetanse. Aldri før har det vært viktigere.

Men faen. Du er ikke her (jeg vet ikke om jeg klarer dette uten deg). Du var fin. Takk for engasjementet ditt, for at du så potensiale i meg. Du utgjorde virkelig en forskjell.

Å skade seg selv er et uttrykk for en ekstrem smerte. Den skal tas på alvor. Alltid uansett!

Jeg husker da det startet; hvor vondt og skummelt det var. For meg har selvskading hatt ulike funksjoner og former. Jeg lurer ofte på hvordan livet mitt hadde vært uten sebrastripene. Veien hit har vært lang, men den har også formet meg.

Alle som skader seg har sin bakgrunn og sine grunner til at de gjør som de gjør. Jeg vil tørre å påstå at de færreste som sliter med vedvarende selvskadingsproblematikk søker oppmerksomhet eller fordi det er «kult». Det er også viktig å huske på at de som skader seg for oppmerksomhet, nok gjør det av en grunn og også har sitt å slite med.

Selvskading er vanskelig å snakke om, men gevinsten ved å tørre å ta det opp er stor. Det er hjelp å få. Ta sjansen på å spørre en ekstra gang.

Jeg pleier å gjøre et poeng ut av at jeg ikke er bitter. Sånt skjer, liksom, vi blir syke og det som gjelder er å gjøre det beste ut av det.

Jeg er lært opp til ikke å innta offerrollen, og at det verste jeg kan gjøre er å være et offer for min egen sykdom. Men det fratar meg jo fra min rett til å få være syk når jeg er syk. At jeg ikke skal få føle på smerten ved å klare mindre enn andre, at jeg må ta medisiner som gir diverse bivirkninger, at jeg til tider har det så vondt at jeg bare vil skrike.

Å lære seg å leve på litt andre premisser gjør deg ikke til et offer. Jeg tror de aller fleste hadde valgt hva som helst annet enn dette. Jeg har ikke valgt sykdommen min. Så hvorfor er det ikke lov å være bitter? Sint? For det er urettferdig, og som det sies: «Det er noe bak hvemses dør».

Det går liksom litt lenger tid mellom innleggene enn jeg skulle ønske, men for å reklamere litt for meg selv så finnes jeg på instagram og youtube under samme navn: erlikmarie. I blant slenger jeg på en hashtag for å virke kul.

Det er vanskelig å skille blogg og bok. For det handler ikke om at jeg ikke skriver, men mer om at jeg skriver på andre prosjekter. Og det er gøy, herregud, men noen ganger savner jeg dette; å kunne uttrykke seg fritt slash friere, at noen leser og kanskje (veldig ydmykt) får noe ut av tekstene.

Jeg skriver, og hvis jeg skal få gi dere et tips, så ville det vært nettopp det: Å skrive. Det er utrolig terapeutisk for meg, og jeg tror kanskje grunnen til at jeg pusher alle rundt meg til å skrive handler om at jeg ønsker at de skal kunne kjenne på det samme. Det handler ikke om å være flink eller ikke, og om du ikke vet hva et komma betyr så har det null å si. Å skrive kan være hva som helst, for meg er det terapi. Tankene blir ord og ord blir nye tanker, mest sannsynlig skader det ikke.

Poenget mitt er at det ikke trenger å bli noe. Skriving er så mye, så stort og så omfattende, men det kan også gjøres veldig enkelt. Man trenger ikke alltid finne opp kruttet (heldigvis). Så nå gir jeg dere en hjemmelekse: SKRIV.

«Please don’t give up on me. Promise. Promise me you won’t.» – Grey’s Anatomy

Da jeg begynte dette innlegget og skrev overskriften, var jeg så sjukt usikker på om jeg skulle skrive: «Ha det, 2021» eller: «Hei, 2022». For hvis man tenker seg om, så er det faktisk en ganske vesentlig forskjell. Jeg orker egentlig ikke forholde meg noe særlig til 2021. Er det lov å si at det har vært et skikkelig dritt-år?

Innleggelser. Medisinering. Skjerming. Fastholding. Belter. Selvskading. Overdoser. Ambulanse. Politi. Håndjern. Traumer. Max. Bugs. Parallell verden. Bekymring. Dårlig samvittighet. Fortvilelse. Nedturer. Skam.

Uansett hvor mange forsøk jeg bruker på å beskrive dette kaoset, hadde det aldri blitt «riktig» nok. For ingen ord kan dekke en smerte så altoppslukende. Men, midt i kaoset/smerten/destruktiviteten/mørket, dukker det opp små og store ting som drar heldigvis drar snittet opp:

Kompis the cat♥. Skriveflyt. Verdens beste familie som alltid uansett heier, hjelper, tar hensyn, stiller opp og kjemper min sak. Bobbi. Boligen. Vennene mine. Behandlingsteamet som aldri gir meg opp, selv når jeg gjør det. Svømming. Kjøreturer. Seilturer. Bade. Å dra på hytta. Nye Uggs. Gode samtaler.

Okay, nå har jeg sikkert glemt noe viktig. Glemt å nevne noe eller noen. På forhånd: Sorry.

Det er nyttårsaften og alt for mange av de siste årene har denne dagen vært.. jævlig. Å skulle starte på noe nytt når man egentlig ikke er ferdig med det forrige, kan være ganske utfordrende. Aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne skrive at jeg starter 2022 med nytt mot. Men det er jo ikke noe poeng i å skrive her hvis jeg ikke skal være ærlig?

Jeg har ligget i belter tre dager på rad fordi tanken på å starte et nytt år er så forbanna jævlig. Jeg har prøvd å ta livet mitt. Skadet meg. Fått medisiner på tvang. Så nå sitter jeg her, på selveste nyttårsaften, innelåst mot min vilje på lukket psykiatrisk. Jeg har vondt i hele kroppen etter beltene. Det sitter noen og ser på meg hele tiden; jeg må for eksempel skifte og tisse med åpen dør. Det er absolutt ingen selvfølge at fastvakten er hyggelig mot meg heller, som om det er så vanskelig…?

Utenfor fyres det opp raketter. Jeg, for min del, har planer om å legge meg tidlig. Ikke noe poeng å dra ut tiden, denne føkkings dagen kan gjerne ta slutt – heller før enn siden.