De siste ni årene har vært et rent helvete. Noen perioder har vært bedre, men mørket innhenter meg alltid og Destruktiviteten tar over. Det som begynte med en depresjon da jeg var 15 år, har nå blitt til schizoaffektiv lidelse bipolar type, enkelt forklart en blanding av schizofreni og bipolar lidelse. Jeg har vært mer innlagt enn hjemme siden jeg ble innlagt for første gang som 18-åring. Det er deprimerende.
Jeg sliter med rus, angst, mat, selvskading, PTSD og tvangslidelse. Det stjeler all energien min og gjør at jeg ofte blir liggende i senga og høre på stemmene.
Det er vanskelig når folk spør hva jeg sliter med, for jeg føler jeg sliter med så mye. At det er mer som er vanskelig enn som ikke er det. Dessuten skammer jeg meg over de dysfunksjonelle mestringsstrategiene mine. Veldig. Men når venner eller familie, som jeg har gjort alt jeg kan for å skåne, spør om ting og forsikrer meg om at de tåler det, forteller jeg.
Mange begynner å gråte. Noen spør hvorfor jeg har holdt det skjult så lenge. Det er da jeg skjønner hvorfor jeg ikke har sagt noe: Jeg orker ikke å påføre mine nærmeste så mye vondt. Det er bare så jævlig vondt. Kanskje er denne bloggen et forsøk på å åpne opp litt, på mine premisser.
Jeg håper dere leser med respekt.
Marie Næss 