Feil

Det føles feil å ha det bra
alt annet enn sorg føles feil
det føles feil å skulle tenke på andre ting
alt jeg sier høres feil ut
eller er feil
for hva skal man si
når du ikke kan si noe som helst lengre
fordi du er borte for oss
du er ikke her selv når jeg trenger en å snakke med om de tullete greiene våre
du er ikke her
det får jeg ikke ut av hodet
men du blir aldri glemt, det lover jeg deg.

Farvel

Kjære deg, så vondt du har måttet ha det. Så vondt at du valgte å forlate oss. Du har kjempet med nebb og klør, stått på for alle som trengte deg, men kanskje glemte du deg selv.

Vi ble kjent innenfor psykiatrien. Begge med verkende sjeler og med mangel på håp.

Da jeg satt stuck i destruktive mønstre, snakket vi sammen hver dag. For det var sånn du var: Du stilte opp, døgnet rundt, for alle som trengte deg.

Men som du sa til meg, om så indirekte; systemet gjorde bare alt verre. Du ble ikke tatt på alvor, og mitt inntrykk var at de som liksom skulle hjelpe deg ut av dette, skremte deg lengre vekk. Du trengte jo bare trygghet og omsorg.

Det føles så jævlig at du er borte. Jeg vil bare snakke mer med deg igjen, fortelle deg at dette ikke er den eneste utveien. Men det er for sent nå. Det er den knusende sannheten.

Sov godt. Vi glemmer deg aldri ❤

Spleis for blomster til begravelsen: https://www.spleis.no/project/91702

En-til-en

I april flyttet jeg i ny bolig, mest fordi jeg ikke kunne få tett nok oppfølging i den forrige. Der var det ikke nattevakter, noe som er helt vesentlig for meg fordi ting ofte blir verre på kvelds- og nattetid. I perioder var ting så ille at mamma og pappa måtte bytte på å sove på sofaen min for å passe på. Det er ikke bare feil at de skal måtte ta det ansvaret, men det er også veldig nedverdigende å være så avhengig av foreldrene sine når man er 24 år gammel.

Den «nye» boligen er det folk på jobb hele døgnet. Jeg har i tillegg en-til-en-oppfølging, som innebærer at jeg har personale med meg til enhver tid. De sitter inne i leiligheten min, også når jeg sover. Litt som fastvakt, som de kaller det på sykehus, bare at jeg har full rett til å hive dem ut når jeg vil, haha.

Denne boligen har bil tilgjengelig, noe som gjør det lettere å komme seg opp og ut sammen. Jeg er så heldig å ha både lappen og bil selv, men personalet har ikke lov til å sitte på med meg, og derfor kjører vi som oftest boligbilen. Vi finner på masse hyggelige ting, det er med på å skape en mening i hverdagen.

Forhåpentligvis slipper jeg å sitte med en-til-en resten av livet, men det tar jeg helt med ro. Jeg er på et sted i livet der jeg trenger ekstra oppfølging, omsorg og trygghet, og det får jeg her. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for dette tilbudet, og som jeg pleier å si når folk spør: Jeg har fått et helt nytt liv.

Fastlåst

De fleste som kjenner meg godt vet at jeg skriver på det jeg håper blir en bok. Noen ganger kommer ordene til meg og alt er flyt, men ofte må jeg jobbe dem frem. For det jeg skriver om er mine opplevelser, på godt og vondt. Akkurat som jeg skriver her på bloggen. Jeg har liksom kommet frem til at hvis jeg først skal skrive, skal det være ærlig. Det er ikke alt jeg skriver om, men det handler om at jeg trenger å ha noe som er mitt også.

Jeg ryddet i journalene mine i dag, for jeg holder på å skrive et kapittel om tvangen som har blitt fattet rundt meg, og telte 150(!) vedtak om mekaniske tvangsmidler (belter). Mine vedtak, vedtak som handler om meg og mine opplevelser. Ikke bare det, jeg telte like mange vedtak rundt både kortvarig fastholding og medisinering uten samtykke. Au.

Det sier kanskje ikke så mye for folk flest. Men for å sette det i perspektiv har hver og én av disse vedtakene gjort vondt. Så jævla vondt. Jeg husker ikke alle episodene, for meg er det mer en grå tåke som ligger over de siste seks årene. Heldigvis, holdt jeg på å si.. for tenk om jeg skulle gått rundt og tenkt på dette hele tiden? Det er for vondt.

Jeg håper at resten av 2019 og selvfølgelig 2020 bringer med seg færre vedtak. Det er nok nå.

Behandlingsallianser

I løpet av mine 6 år i psykiatrien har jeg møtt utallige behandlere. De har møtt meg på forskjellige stadier i livet mitt og behandlet meg deretter. Noen har fungert mer vellykket enn andre.

Noen perioder har vært relativt stabile, andre har manglet kontinuitet fullstendig. Det er vanskelig å skulle møte nye fjes når jeg endelig har bygget tillit til en behandler. Brutalt å bli revet vekk fra noen jeg har blitt så glad i.

Noen av dem har vært flinke; de har forstått, tålt, vært tålmodige. Stilt opp for meg. Men det finnes andre, som ellers i samfunnet, som ikke engang prøver. Jeg liker å tro at alle har gjort så godt de kan, men jeg tror også at mange behandlere har vanskelig for å si noe så enkelt som «unnskyld».

Jeg føler meg utrolig heldig. Psykolog nr. 15 i rekken viste seg å endre på alt. Nesten. For når jeg låser meg, utfordrer hun meg, og når jeg ikke klarer å jobbe terapeutisk, setter vi det på pause. Vi har hatt våre fjell vi har måttet bestige, men det har vi klart sammen.

Psykologen nr.15 gjør mer enn det lille ekstra. Hun får meg til å føle meg som et bedre og klokere menneske. Radarpar. Takk.

Schizoaffektiv

Det hender folk spør meg om hvilken diagnose jeg har, ikke at det har noe å si sånn egentlig, for jeg er jo først og fremst Marie. De aller fleste blir overrasket, noen vet ikke hva det innebærer, for noen faller brikkene på plass.

Jeg har, og har hatt, en haug med forskjellige diagnoser. Det er helt latterlig å tenke på at psykiatrien ikke engang kan bli enige. Jeg velger å kalle det for en profesjonsstrid, for å sitere mamma i en kronikk hun skrev: «Likevel tillater enkelte leger seg å behandle etter eget forgodtbefinnende og svikter dermed pasienten på det groveste.«
(kronikk: https://www.dagsavisen.no/debatt/jeg-er-ogsa-rasende-men-jeg-ma-bruke-innestemme-1.1237327)

Jeg har diagnosen schizoaffektiv lidelse, blandet manisk depressiv type. Det innebærer basically at jeg både sliter med psykoseproblematikk, men samtidig bipolar lidelse. For meg innebærer det at jeg i perioder tryner noe så heftig ned i depresjonens klør. Alt blir blytungt, jeg får fatigue og klarer ikke fungere i hverdagen. Å stå opp er et helvete, jeg trekker meg unna mine nærmeste. Men noen ganger, når depresjonen begynner å slippe taket, går jeg på høygir. Jeg vil klare alt, føler meg uovervinnelig, mister grenser. Depresjonene kommer hyppigere enn maniene, men det finnes heldigvis en mellomting jeg pleier å kalle «stabil».

Med depresjonene følger det psykotiske trekk. Jeg mister meg selv, på en måte, alt føles uvirkelig. Stemmene begynner å snakke, hviske, le. Noen ganger ber de meg om å gjøre ting. Jeg kjenner bugs (kryp) krype over beina og overkroppen når jeg ligger i sengen og skal sove. Bananfluer surrer rundt hodet mitt. Disse periodene kjennetegnes ved at jeg er redd. Jeg er så jævla redd. Ofte har jeg angst for angsten også.

I tillegg til schizoaffektiv-diagnosen har jeg PTSD og OCD (tvangslidelse), pluss en siste diagnose som jeg ikke ønsker å dele.

Fem døgn

Jeg har ligget her i fem døgn nå. Fastspent. Det er over 100 timer sammenhengende. Nødvendig tortur, eller noe sånt. Skuldrene mine verker, selv om fysioterapeuten masserte dem tidligere i dag. Jeg vet hvorfor jeg ligger her, men det gjør det ikke mindre vondt. Angstanfallene kommer på rekke og rad. Fastvakten som sitter nå holder rundt meg når jeg gråter, det gjør godt, for det er håndfast. Konkret.

Jeg får høre på musikk. Jeg får gå på do og røyke i transportbelter. Er jeg flink pike får jeg beina løs. Resten av tiden går til å stirre i veggen.

Grunnlaget heter noe så fancy som «fare for liv og helse». Stemmene ber meg skade meg selv og jeg klarer ikke stå imot. Så her ligger jeg, og slik det ser ut nå blir jeg liggende en stund til.

Jeg begynte på dette innlegget for noen uker siden. Det gjør vondt å tenke tilbake, men det gjør godt å se at det går fremover. «Man skal være sterk for å være syk» pleier mamma å si. Jeg tror det skal ganske mye styrke til å holde ut over fem døgn i belter, men livet gir en ikke akkurat noe valg. Man holder ut det man må. Men takk gud for at det er bedre nå, for det er det virkelig.

Bli venn med november

I dag tidlig måtte jeg skrape is av frontruten på bilen min. Faen, tenkte jeg, er vi der allerede? Jeg holder meg stort sett inne. Og når jeg går ut, har jeg enten kledd meg for varmt eller for kaldt. Haha, er det mulig.

Jeg hater senhøst og vinter. Hjernen min kunne like gjerne blitt kjørt et par ganger gjennom en miksmaster. Ja, det er så ille. Men som en familievenn sier: «Man må bli venn med november også».

Syv om dagen

Jeg får syv ulike medisiner hver dag. Det er ganske mye, så mye at jeg ikke vet hva som hjelper mot hva eller motsatt. De hoper seg fort opp og plutselig skal man medisinere alt av symptomer. Normaliseringen går rett og slett for langt.

Jeg har til tider blitt medisinert sønder og sammen. En natt mistet jeg pusteevnen, heldigvis hadde jeg tett oppfølging og det ble oppdaget fort. En annen periode var jeg såpass redusert av medisiner at jeg ikke klarte å holde meg våken i mer enn ti minutter av gangen, det var helt umulig å sitte oppreist uten å sovne. Jeg gikk med knekk i knærne, trappene var verst. Jeg har siklet og jeg har tisset på meg. Ofte har alt dette skjedd uten at jeg registrerte det selv. Og selv så mye jeg skammer meg over det, vet jeg også, innerst inne, at det ikke er min skyld.

Å slutte på medisiner kan være ille, det óg. I julen prøvde jeg å trappe ned på benzo/beroligende – et rent helvete. Influensa og omgangssyken x20, det var uutholdelig. Jeg var pleietrengende og det var noe av det verre jeg har opplevd.

Hver fjerde uke får jeg sprøyte enten jeg vil det eller ikke, men det verste er at jeg blir så redd. Redd for straff av stemmene, redd for at det skal gå utover noen av mine nærmeste. Så noen ganger nekter jeg, jeg taper kampen mot stemmene. Men det er lettere nå for tiden, jeg møter opp til medisineringen, drar ned buksa på kommando og samarbeider. Alternativet er verre.

Sykerollen og hverdagen

November har tatt med seg kulde og mørke. Jeg prøver å holde hodet over vann. For jeg vil klare det, jeg vil ikke dø selv om det ofte virker som en vei ut av det som gjør vondt.

Den verste fatiguen har sluppet taket, hvertfall i perioder av dagen. Men jeg er sliten, selvfølgelig er jeg sliten. Og det er helt greit nå. Behandleren min sier jeg må «ta sykerollen».

Det tyngste er å skulle komme opp av sengen om morgenene. Kroppen stritter imot og jeg er så trøtt og uopplagt at det gjør fysisk vondt.

Jeg føler ikke jeg mestrer hverdagen. Jeg prøver følge de litt tvangsmessige rutinene mine, noen ganger klarer jeg det, andre ganger ikke. Likevel har jeg en tendens til å finne små ting jeg kan bruke på å rakke ned på meg selv, uansett hvor hardt jeg har stått på. Men kommer jeg meg opp og ut går det faktisk bedre enn forventet. Hvertfall noen ganger, og noen er bedre enn ingen.

Jeg har slitt med fatigue så evig lenge nå, jeg husker ikke engang hvordan det er å ha overskudd. Da er det godt å ha flinke folk rundt seg, de som gir det lille ekstra. For i det å ta sykerollen ligger det også å innse at man trenger hjelp. Det er helt greit.

Men det går bedre, og det er fint. Det finnes lyspunkter i mørket.