Hold meg

– Jeg vil være alene, sier jeg, la meg være i fred. Jeg vil ikke bli sett, helst ikke av noen. Hold meg, vil jeg si, og ikke slipp taket. Hjelp meg, selv når jeg sier nei. Jeg sier det aldri men håper innerst inne at noen forstår likevel.

«Hei du, hvordan står det til? Stor klem pappa»
Det føles som om alt kollapser et lite øyeblikk. For jeg vet at dette er den tredje meldingen på rad jeg ikke svarer på. Min snilleste, mest trofaste pappa. Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Det er lettest å bare si at ting går bedre, at det lille tilbakeslaget var forbigående. Sannheten er mye verre: Jeg har brukt søndagen på kirurgisk avdeling med to stk personale fra Blakstad. Nå sitter jeg på senga, tilbake på skjermet avsnitt, og skriver blogginnlegg med armen i gips. Unnskyld, pappa – jeg klarte ikke stå imot denne gangen heller.

Mamma sier hun mistenkte at ting ble vanskelig den kvelden, at Max fikk overtaket igjen. Hun ble ikke overrasket, med andre ord, men hun skriver at det skal gå bra denne gangen også. Tålmodige mamma som aldri gir seg. Selv ikke den sommerkvelden da jeg skrek med full hals at hun skulle stikke, selv da var hun like uberørt dagen etter.

Jeg elendig på å holde kontakten med folk, også mine nærmeste. De fleste av venner og familie har jeg ikke daglig kontakt med. Det betyr ikke at de betyr noe mindre for meg, men desto hyggeligere er det når noen slenger ut en hånd. For som psykologen min pleier å si: Jo flere vi er mot psykdommen og stemmene, jo mindre makt får de.

Heldiggris

Mange av de som vet hva jeg sliter med snakker om hvor uheldig jeg er og har vært. Og selvfølgelig skulle jeg ønske jeg slapp å være gæærn, jeg har på ingen måter valgt dette. Det er vondt, skummelt og jævlig. Hvorfor meg?

På en annen side er jeg glad det er jeg som er syk og ikke noen jeg er glad i. Jeg unner ingen dette, for selv så vondt dette er, tror jeg det er vel så ille å stå på sidelinjen, hjelpesløs.

Dessuten er ikke psykdom statisk. Det er opp, ned, frem, tilbake. Jeg henger ikke med i svingene selv engang, og kan ikke forestille meg hvor utfordrende å skulle tilpasse seg min dagsform hele tiden.

Jeg føler meg, midt i kaoset, ekstremt heldig som har en megatålmodig mamma og verdens mest trofaste pappa. Jeg har i det hele tatt den beste familien jeg kunne fått, ofte lurer jeg på hva jeg har gjort for å fortjene dem. Vennene mine gir meg aldri opp, og når de er hjemme fra studiene kommer de gladelig på besøk, også når jeg er innlagt. Jeg har en katt og en hund, som hilser på meg når jeg kommer hjem.

Tenk at livet kan gjøre så intenst vondt, men være så sjukt bra også. Takk for at dere holder på håpet for meg når jeg ikke klarer det selv. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere.

Åpning

De siste ni årene har vært et rent helvete. Noen perioder har vært bedre, men mørket innhenter meg alltid og Destruktiviteten tar over. Det som begynte med en depresjon da jeg var 15 år, har nå blitt til schizoaffektiv lidelse bipolar type, enkelt forklart en blanding av schizofreni og bipolar lidelse. Jeg har vært mer innlagt enn hjemme siden jeg ble innlagt for første gang som 18-åring. Det er deprimerende.

Jeg sliter med rus, angst, mat, selvskading, PTSD og tvangslidelse. Det stjeler all energien min og gjør at jeg ofte blir liggende i senga og høre på stemmene.

Det er vanskelig når folk spør hva jeg sliter med, for jeg føler jeg sliter med så mye. At det er mer som er vanskelig enn som ikke er det. Dessuten skammer jeg meg over de dysfunksjonelle mestringsstrategiene mine. Veldig. Men når venner eller familie, som jeg har gjort alt jeg kan for å skåne, spør om ting og forsikrer meg om at de tåler det, forteller jeg.

Mange begynner å gråte. Noen spør hvorfor jeg har holdt det skjult så lenge. Det er da jeg skjønner hvorfor jeg ikke har sagt noe: Jeg orker ikke å påføre mine nærmeste så mye vondt. Det er bare så jævlig vondt. Kanskje er denne bloggen et forsøk på å åpne opp litt, på mine premisser.

Jeg håper dere leser med respekt.

Processed with VSCO with f2 preset

Åtte år

Jeg har kuttet opp armene mine
beina mine
jeg har kuttet meg opp med barberblad og skalpell og kniv og glass og porselen og saks og plastkniv og en gang en knust julekule
sittet igjen med to armer i gips og ødelagt hud, muskler, sener
skammet meg
hatet meg
prøvd å drepe demonene men bare nesten drept meg selv.

Jeg har prøvd å henge meg i tau og i laken og i skolisser og i gardiner
jeg har dunket hodet mitt i vegger og skap og skarpe kanter til blodet silte nedover ansiktet.

Jeg har rusa meg opp og ned og inn i evigheten
klamret meg fast til sprøyter og piller og hvitt pulver
lurt meg unna men bare lurt meg selv
trodd det skulle løse alt
og hver gang sittet igjen i større kaos enn jeg flyktet fra.

Jeg har blitt kommandert
kjeftet på
kontrollert
tatt over
for ham er jeg bare en brikke i et spill.

Jeg har blitt holdt fast
grått og tryglet dem om å la være
jeg har besvimt og kastet opp av angsten
blitt tvangsmedisinert
hylt og skreket
fått gnagsår av beltene.

Jeg har føkka opp mye
jeg har gjort mye dumt
noen ganger lurer jeg på hvorfor.

Alle har en grunn til at de gjør som de gjør
og alle gjør det de må for å overleve.

Jeg har lurt på om jeg egentlig eksisterer
for det som ikke drepte meg gjorde meg aldri sterkere
det har vært en evig leting etter mening i alt kaoset
men aldri var det noen mening med noe.