Fastlåst

De fleste som kjenner meg godt vet at jeg skriver på det jeg håper blir en bok. Noen ganger kommer ordene til meg og alt er flyt, men ofte må jeg jobbe dem frem. For det jeg skriver om er mine opplevelser, på godt og vondt. Akkurat som jeg skriver her på bloggen. Jeg har liksom kommet frem til at hvis jeg først skal skrive, skal det være ærlig. Det er ikke alt jeg skriver om, men det handler om at jeg trenger å ha noe som er mitt også.

Jeg ryddet i journalene mine i dag, for jeg holder på å skrive et kapittel om tvangen som har blitt fattet rundt meg, og telte 150(!) vedtak om mekaniske tvangsmidler (belter). Mine vedtak, vedtak som handler om meg og mine opplevelser. Ikke bare det, jeg telte like mange vedtak rundt både kortvarig fastholding og medisinering uten samtykke. Au.

Det sier kanskje ikke så mye for folk flest. Men for å sette det i perspektiv har hver og én av disse vedtakene gjort vondt. Så jævla vondt. Jeg husker ikke alle episodene, for meg er det mer en grå tåke som ligger over de siste seks årene. Heldigvis, holdt jeg på å si.. for tenk om jeg skulle gått rundt og tenkt på dette hele tiden? Det er for vondt.

Jeg håper at resten av 2019 og selvfølgelig 2020 bringer med seg færre vedtak. Det er nok nå.

Behandlingsallianser

I løpet av mine 6 år i psykiatrien har jeg møtt utallige behandlere. De har møtt meg på forskjellige stadier i livet mitt og behandlet meg deretter. Noen har fungert mer vellykket enn andre.

Noen perioder har vært relativt stabile, andre har manglet kontinuitet fullstendig. Det er vanskelig å skulle møte nye fjes når jeg endelig har bygget tillit til en behandler. Brutalt å bli revet vekk fra noen jeg har blitt så glad i.

Noen av dem har vært flinke; de har forstått, tålt, vært tålmodige. Stilt opp for meg. Men det finnes andre, som ellers i samfunnet, som ikke engang prøver. Jeg liker å tro at alle har gjort så godt de kan, men jeg tror også at mange behandlere har vanskelig for å si noe så enkelt som «unnskyld».

Jeg føler meg utrolig heldig. Psykolog nr. 15 i rekken viste seg å endre på alt. Nesten. For når jeg låser meg, utfordrer hun meg, og når jeg ikke klarer å jobbe terapeutisk, setter vi det på pause. Vi har hatt våre fjell vi har måttet bestige, men det har vi klart sammen.

Psykologen nr.15 gjør mer enn det lille ekstra. Hun får meg til å føle meg som et bedre og klokere menneske. Radarpar. Takk.