Hej då

Da jeg, med hele flyttelasset på ryggen, kjente asfalt under beina, føltes det riktig. Men jeg kan ikke si jeg trodde det var siste gang, siste «hej då!». Smekklåsen slo igjen og skapte ekko i hodet mitt. Det var deilig å være fri, selv om jeg strengt tatt ikke var det. For baggen var full av vedtaksbrev: «Tvungent psykisk helsevern».

Jeg ble bedre. Kanskje litt for bra, for før jeg merket det selv, raste jeg inn i en hypomanisk verden der alt gikk i hundre. Men jeg kjente endelig på noe annet enn depresjon, og ville ikke face det faktum at jeg var på feil vei. Boom. Jeg krasjet.

Boligen gjorde alt de kunne for meg, innenfor rammene de hadde. Men «hej då» ble til «hej» igjen: Jeg ble innlagt. Ingen dramatikk, ingen politi, ingen store scener eller farlige situasjoner. Bare en utslitt, redd og sliten jente med alt for tung bagasje.

Jeg var ambivalent, for selv så mye jeg ønsket hjelp, var det skummelt og vanskelig. Jeg følte jeg måtte trygle og be om hjelp jeg strengt tatt hadde krav på. Til slutt møtte jeg på en lege som tok seg tid til å bli kjent med meg. Jeg ba om, og fikk, den tiden jeg trengte.

Innleggelsen ble lengre, tyngre og mer dramatisk enn noen av oss hadde trodd. Korona sørget for 14 dager i karantene: Alene på rommet, kun med få besøk av personalet i vernedrakter. Om ikke annet fikk jeg det jeg trengte: Skjerming.

Det er fortsatt tungt som faen. Det er vondt og vanskelig og dritt og ensomt. Jeg savner livet mitt, det som ikke er preget av sykdom. Snart skal jeg si «hej då» igjen.