Livet er vanskelig. Sannsynligvis vanskeligere enn jeg vil innrømme for meg selv. Det er egentlig fullt kaos, og jeg klarer ikke forklare hvordan. Det gjør meg gal. Det gjør vondt på steder jeg ikke visste fantes, uroen kribler, at det på ingen måte er jeg som sitter i førersetet. Jeg føler meg håpløs, hjelpesløs og alene midt i en mengde av folk. Og dessverre har den nok vært med meg lenger enn jeg trodde, ensomheten.
Flokken min kommer løpende når jeg trenger dem. Hver av dem har på en måte sin funksjon, og jeg er så evig takknemlig for hver og en av dem. Men som en vis kvinne en gang lærte meg, har takknemlighet mange sider. Man står liksom litt i gjeld, man må alltid være takknemlig og ydmyk for all hjelpen man trenger og får. Man blir liten.
Jeg vet ikke helt hvordan det ble sånn, at Max fikk så mye makt. Hvorfor og hvordan jeg lot depresjonen spise seg inn på meg. Eller, den gikk kanskje aldri bort. Jeg burde strittet imot, kjempet hardere. Det er så mye jeg kunne gjort annerledes.
For hver dag som går, tar vi valg. Jeg fatter ikke hvordan jeg alltid klarer å velge feil. Ikke minst skammer jeg meg over at jeg ikke klarer å kjempe hardere og velge annerledes.
Kaotisk innlegg. Kaotiske tanker. Jeg må ut av dette mønsteret, for å leve som dette krever for mye av meg. Jeg sner ikke hvordan. Jeg tror det tar sin tid før jeg får fred.
Marie Næss 
Du e sterk!❤️
LikerLiker
Har hørt at samvær med hester kan roe urolige sinn. Tenker stell og kos. Samme med hunder og katter. Håper du får mer indre ro i fremtiden. Du har ressurser ! Pust med magen, be en bønn. Tvi, tvi..!
LikerLiker