Innerst i hjørnet

Dette er meg tirsdag 2.november 2022. Bildet er tatt rett etter et massivt sammenbrudd inne på rommet mitt på lukket psykiatrisk avdeling, og innebar en stol, en ledning og et gardinoppheng. Jeg var så utkjørt at jeg bare såvidt klarte å klatre opp på stolen, for jeg hadde verken sovet eller spist på drøye to døgn. Å gå så lenge uten verken søvn eller hvile skal ikke være mulig med mengden medisiner og stoff som sirkulerte rundt i kroppen.

Den første tiden tilbragte jeg hele tiden sammenkrøpet på gulvet, innerst i hjørnet av rommet mitt. Jeg hadde lue og hals, så det ikke skulle være mulig å se ansiktet mitt. Jeg satt der alene, selvfølgelig, med tilsyn hvert 30. minutt, som egentlig bare innebar at personalet stakk hodet inn og gikk igjen. Det var vel bare et tidsspørsmål før det hadde klikka for meg uansett.

Å gå flere uker der alt handler om å holde hodet såvidt over vannet og samtidig opprettholde en viss fasade, tar sjukt mye energi. Energi jeg ikke hadde, og fortsatt ikke har.

Jeg følte meg så alene der jeg satt, på det kalde gulvet, med skygger rundt meg og insekter krypende på og i meg. Og så var jeg så ufattelig sliten. Sliten av å være så redd, sliten av alt som skjedde rundt meg, sliten av mitt eget hode.

Stemmene vet å bruke meg mot meg selv. De så sitt snitt til å ødelegge meg mer, og fikk det som de ville. På et tidspunkt, jeg vet ikke helt når, tok de fullstendig overhånd. Jeg så skygger enn jeg befant meg, Parallell verden ble min verden, reglene til sjefsstemmen Max ble stadig mer rigide og konsekvensene verre. Jeg mistet meg selv helt, ble et skall av meg selv, om det overhodet kan kalles «meg selv».

Mens jeg jobbet dag og natt for å unngå straff og alt som var blitt så sinnssykt skummelt, var det selvfølgelig aldri noe fokus på å stoppe opp, ta en pust i bakken, samle seg, ta imot hjelp. Jeg ble revet inn i gamle mønstre der jeg dyttet alle bort, stengte dem ute. Mest fordi jeg var livredd for å forårsake skade, for jeg var overbevist om at jeg var giftig, men også fordi det er det jeg alltid gjør, det er tryggest. Jeg ville så gjerne slippe å forholde meg til det som skjedde i og rundt meg. for det var så fælt. Aldri har jeg vært så redd som da Max fanget meg i Parallell verden.

Mamma hørte bare bruddstykker av det jeg sa da jeg ringte henne, fordi jeg gråt sånn. Ti minutter tok det før hun fikk roet meg nok til å forklare hva som gjorde så vondt. Overlegen hadde rådet meg til ikke å la mamma se meg så dårlig, fordi det ville ødelagt henne. Men jeg trengte mammaen min, og selv med skyldfølelse herfra til Jupiter, var det henne jeg ringte.

Å være i en depressiv psykose kan (for meg) beskrives som at bakken raser sammen under beina mine. Jeg vet at noe er skikkelig galt, men jeg klarer ikke finne ut hva. Stemmene spiller spill med meg og ler av meg når jeg feiler. Jeg tror ikke jeg er helt alene om den fæle vissheten om at hvis dette ikke dreper det deg, så føkker det deg opp noe heftig.

Det krever ekstremt mye og intens jobbing for at jeg skal klare å komme meg på beina, det vet jeg. Det føles som et regnestykke som aldri går opp. Jeg må bygge min egen bakke å stå på, helst en ganske solid en.